Slik kriminalteknikeren finner gjerningsmannens DNA i et hårstrå eller en dråpe blod, kan leseren gjenkjenne stilen til mange av våre fremste essayister kun ved å plukke ut en enkeltsetning: Thure Erik Lunds manisk-dystopiske blanding av avanserte begreper og grovt slarv, Ole Robert Sundes assosiasjonskjeder av spørsmål uten spørsmålstegn, eller Sigurd Tenningens sobre fabuleringer og historiseringer – alle disse eksemplene minner en om hvordan essay- istikken hviler like mye på sine litterære kvaliteter, som på valg av emne.