Du kan bla til neste sideBla med piltastene
EssayJazzklassiker

Størst av alt

Musikk til en bønn: Ole Robert Sunde lytter seg gjennom John Coltranes 50-årsjubilerende «A Love Supreme».

The John Coltrane Quartet.

Det starter med «Acknowledgement» – og hva slags «erkjennelse» er det, om ikke den er å finne i tittelen på platen, en tittel som Bach kunne ha brukt, eller hans tyske landsmann Martin Luther; første gang jeg hørte tittelen fikk jeg nesten bakoversveis (som jeg fikk senere av andre grunner) ettersom det er fullstendig ualminnelig å betitle en jazzplate «A Love Supreme» – et åpningsspor som starter med at trommeslageren Elvin Jones slår kraftig på en cymbal; det lyder mer som en gong gong, og er en kort intro til Coltranes preludium, som ikke er like kort, deretter følger flere slag på vanlige trommesettcymbaler, som enda en intro, før bassisten Jimmy Garrison begynner å spille en løpende og repetitiv bassgang, mens Jones skifter fra cymbaler til trommeskinnet og kanten på skarptrommen, så begynner McCoy Tyner å slå pene og forsiktige akkorder på pianoet; alt sammen som enda en åpning, og nå er det bare duket for én mann, ikke han alene, bare som utpreget solist; John Coltrane.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen