Keeper’n til Mexico

VM, altså. La oss bruke disse abstinenspregede hviledagene til litt selvrefleksjon. For oss som gjerne har en litt overopphetet fotballinteresse, hele året, som følger flere ligaer, og som lar uanstendig mye av hjernekapasiteten opptas av navn, lag, tabeller, overganger, overgangsvinduer og kuriøs statistikk for nettopp den spilleren og det laget som av ofte en eller annen ubetydelig og tilfeldig grunn står oss nærmest, og som samtidig kjenner en viss skam ved å la dette oppta oss så mye, eller ikke direkte skam, kanskje, men en følelse av at det kanskje finnes mer fornuftige ting å bruke tida på, og derfor underspiller denne interessen litt, lar noe foregå i skjul, i dertil egnede fora, så å si, fordi, og det skulle bare mangle, omgivelsene ikke kan forventes å dele denne samme overopphetede interessen, for oss, gir VM en følelse av frihet, og glede, nettopp fordi dette idiotiet, som fotballen og dyrkingen av den mange ganger er, får lov til å dominere hverdagen en periode, skamløst altså, og med alle som deltakere, hver på sin måte, distansert eller engasjert, men deltakende.