Perioden etter 1814 blir i norsk historie ofte beskrevet som «embetsmannsstaten». I den unge norske statens første usikre skritt inn i et nytt representativt system er det embetsmennene, juristene og prestene, som fremheves når den norske demokratiske utviklingen skal beskrives. Det var embetsmennene som regjerte og dominerte Stortinget, og som la til rette for utviklingen av den norske staten og sto imot angrepene fra kongemakten. Historikerne har lagt vekt på at bøndenes politiske gjennombrudd skjedde på bondestortinget i 1833, og før dette var de viljeløse, kunnskapsløse og inkompetente.