Å finne på noe passende å ønske seg til jul, er alltid en god introspektiv øvelse der svarene man får sier mer om personlighet og livsfase, enn om hva som faktisk havner under treet. Selv kjenner jeg at det er den voksne og noe resignerte mannen som noterer seg en mental gaveliste i år. Jeg skal i 2014 inn i et såkalt rundt år, et jubileumsår, et klassisk kriseår, ja allerede nå har de første invitasjonene til førtiårslagene begynt å hagle inn. Vi rekker knapt nok fordøye pinnekjøttet. Uansett, i den grad jeg kjenner krise eller resignasjon, så er det faktisk bare det faktum at jeg er akkurat så voksen som jeg er i ferd med å bli. Med andre ord står det ganske bra til, det er bare det at den personen som titter opp på meg fra ønskelista er så jævlig kjedelig. Er det virkelig dette jeg ønsker meg? Har jeg blitt sånn?