Sjelden har den norske folkesjela fått et morsommere slag under beltestedet enn i en gammel annonse fra Visit Denmark – de med det insisterende "Det er deilig å være norsk i Danmark". Vi ser på et klassisk dansk maleri, der det bløte sommerlyset filtreres gjennom et lunt løvdekke, og glade mennesker i rene, hvite klær løfter sine glass. "Det mest berømte bildet i Danmark heter Hip, hip, hurra," står det på annonsen. "Norges mest kjente bilde heter Skrik." Der har du oss. Og er det ikke rørende: Når Norge først kommer sammen i en felles leserus, er det for å flokkes om en med alle nordmannens lyter. En som er ridd av fylleangst. Som har en rasende attenhundretallsmann i sitt indre, men som lammes av skrekk om noen er sinte på ham. En trassig sønn av en fåmælt far. En underlig, gråsprengt en. Selv sier Knausgård seg enig i at det er noe norsk over alle kvalene han gjennomlever i boka: – Det er noe veldig sterkt, pietistisk og norsk som nok ligger i blodet på meg. Noe som finnes der, i kulturen. Utøya var en rystende opplevelse. Plutselig fikk jeg øye på en identitet som jeg ikke visste fantes, men som jeg ble sugd inn i. – I Sverige ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke skriver noe om Norge. Men alt er jo om Norge. Min identitet. Alle impulsene som jeg har fått her. Det er nesten umulig å se seg selv og ikke se Norge. Et liv Det sosiale og individet løper som en rød tråd gjennom hele sjette bind av "Min kamp": – Hele bok seks er alle erfaringene jeg har gjort, av alt jeg har tenkt, alt finnes der. Og erfaringer har det blitt: De seks bindene portretterer ikke bare en oppvekst, men også en intellektuell løsrivelsesprosess. Et oppgjør med kunstsynet – som nedprioriterer følelser. Et oppgjør med middelklassen – som vil ha en tekkelig smaksmessig likhet, men godtar økonomisk ulikhet. En utvikling i livssyn når det gjelder religion, kjønn, biologi, kunst, politikk. – Det er jo en vending her. Til hva? Hva vil du kalle det? Essensialisme? – Nå er det jo også en klisjé å ikke ville bli satt i bås. Men romanen prøver å unngå det. Jeg søker en helhet: Hva er et liv? Da søker jeg alle elementene i det. Romanen er nesten den eneste formen som lar oss tenke disse spørsmålene uten å gjøre en syntese. Knausgård viser til den smått sagnomsuste episoden med kritikk av babyrytmikk: – Det ble tatt som et innlegg i en ideologisk debatt, som om jeg er en reaksjonær biologist. For meg handlet det om følelser. Om nærmest panikk over livssituasjonen. Jeg har ingen problemer med den nye farsrollen. Jeg er jo sammen med mine barn. Jeg elsker jo faktisk mine barn. Men når det leses blir det redusert. Jeg mener at det finnes noe uforanderlig. At det finnes noe kvinnelig og noe mannlig. Men jeg opponerer veldig sterkt mot å bli kalt biologist og essensialist. – Føler du deg aleine om mye av dette? – Jeg føler meg heller som en oppdagelsesreisende. Jeg har prøvd å trenge inn i et felt, bort fra selve livsfølelsen av inautentisitet. Bort fra følelsen av at alt bare er på liksom. Den følelsen finner man også rundt 1910 i Europa. Og selv om den kommer fra mange andre kanter, leder den nesten direkte til nazismen. – Vårt samfunn er et svar på andre verdenskrig, på nazismen. Det er et pragmatisk svar og det er et godt svar, men det er ikke et endelig svar. Det må finnes en følelse av at en annen tilværelse fortsatt er mulig. At det utopiske ikke kan være dødt. Vi må ikke la det som hendte den gangen ødelegge det. Bare det å bli kalt reaksjonær har med dette å gjøre. Man kan ikke tenke utenfor det moderne, det er ikke lov. Mellom oss og verden I "Min kamp" er det tydelig at det finnes en friksjon når Karl Ove skriver skjønnlitteratur, særlig rundt det å konstruere en handling. – Hva er det som butter ved fiksjonen? Er det plottet? – Jeg elsker jo fiksjon og litteratur. Men jeg er mer interessert i essays. I fagbøker. Filosofi. Poesi. Mer rein litteratur der det ikke er noe plott. Det er en selvframstilling der, selvsagt, men egentlig er det bare et jeg som skriver til et du. Det er den forvandlingen av verden til en fortelling jeg har prøvd på. Skriftlig uttrykker han seg mer desperat: "Min grunnfølelse er den at verden forsvinner, at livene våre fylles av bilder av verden, og at disse bildene stiller seg mellom oss og verden, som på grunn av det blir lettere og lettere og mindre og mindre forpliktende." – Det er derfor jeg skriver om Utøya i sjette bind. Alt her i verden gjøres til fiksjon. Til bilder. Til noe uforpliktende. Utøya var personlig, og det var forpliktende. Det er ikke i det abstrakte, men i det konkrete, det ligger. Øye til øye. Her og nå. Et frigjøringsprosjekt Hadde Knausgård vært yngre, i tretti- eller gud forby tjueårene, ville mottakelsen sett annerledes ut. Man ville sett prosjektet som eksperimentelt mer enn eksistensielt: Komme her med seks bind om sitt eget liv! Det er altavgjørende at han er det offentligheten forstår som moden, at han er både far og sønn. – Det er en midtlivskriseroman, det har du helt rett i. Hele den omtumlende saken med å bli far, være førti, være midt i livet. Det var også en krise som var litterær. Og intellektuell. Men det er en utvikling her, om det å vokse inn i en rolle og en oppgave – det er én ting å være far, og en annen ting å være mann med barn. Jeg utstiller mine egne feil og brister og mangler, for de preget mitt liv da. – Har du blitt frigjort? Av å skrive "Min kamp"? – Ja. Det har jeg nok blitt. På mange måter bundet, men det handler mer om det som har skjedd rundt bøkene. Men sannhetsprosjektet strandet tidlig. Sannhet står ikke mot usannhet, men mot anstendighet. For å være helt sann må man være et umenneske, og gå ut av det sosiale. – Den egentlige grunnen til at bind seks tok så lang tid, var at jeg måtte få tilbake den følelsen av å være så sann og uforstilt som mulig, og det tok tid å få alt slagg ut av kroppen. Den er så sann jeg kunne skrive den da. Sånn sett er det en mislykka roman. Men det var en nødvendig erfaring å gjøre. Knausgård snakker rimelig utvunget om de ulike bøkene. Om hvor konvensjonelt noe av det er, "Særlig roman fem. Der er virkeligheten mest omformet til en klassisk studentroman." Og, etter rask nøling, om en passasje som ble redigert bort fra sjette bok: – Noe av det mest interessante var et essay om å drite. Jeg så det i forhold til Hannah Arendt om det offentlige og private. Hun er en virkelig befriende filosof, som skriver om realiseringen av seg selv. Om den private bundetheten og hvordan politikk var det motsatte av det. Men nå er husholdningen satt ut i politikken i stor skala: barnehager, skole, eldrehjem. Pluss at vi har fått et begrep om det intime. Nå er det er som om vi har blitt trengt opp i et hjørne. Forsvaret for å vende seg innover mot privatlivet har Knausgård formulert selv: I "Min kamp" skriver han om "den lille mannens eget lille helvete, så lite at det egentlig var unevnelig, samtidig som det fylte alt." – Det føles ikke narsissistisk å skrive om seg selv. Vanskelig, men ikke narsissistisk. "Jeg" er et litterært jeg, nesten uansett. For meg er det et mysterium at folk vil lese disse bøkene. Men det er noe med jeg-et. Jeg-et og vi-et. Det var forløsende når jeg fant ut at det var som et apparat for å kunne gå inn i nazismen. Noe av det Knausgård fant da han gikk inn i nazismen, særlig hos Hitler-biograf Ian Kershaw, var en nesten uutholdelig trang til å lese alle Hitlers gjerninger i lys av de seinere grusomhetene. Slik lukker man seg for de viktige innsiktene om hvordan nazismen faktisk var mulig: – Det er en måte å holde nazismen fast på som jeg tror holder på å slippe. En generasjonsting, som ikke er nødvendig lenger, sier Knausgård. – Det store problemet vi har nå er retorikken mot islam. Og det er veldig vanskelig: Mitt ideal er absolutt ytringsfrihet. Vi kan ikke si at noe er forbudt å si. Men samtidig er det snakk om anstendighet. Jeg tror det er vår tids viktige spørsmål. At han sammenlignet nasjonsfølelsen etter 22. juli med Hitler-Tyskland, var et forsøk på å virkelig forstå kreftene som var i sving i Tyskland: – Det var dristig, men jeg leste mye om det, om det mysteriet at det var mulig, i Tyskland. Etter Utøya falt det på plass: Sånn må det ha vært. Man må ha villet det. Man må ha sett på det som godt. I "Min kamp 6" er innsikten formulert nærmest i en bønn: Stor er viets kraft. Nesten uavslitelige dets bånd. Alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi er et godt vi.