I. Det var Langslet som brakte meg til Marx. Hans studie Den unge Karl Marx og menneskets «fremmedgjørelse» (1963) var som rene åpenbaringen for en teologisk orientert gymnasiast, og jeg skrev umiddelbart en entusiastisk anmeldelse i den nå nedlagte Morgenavisen, lokalorganet for bergensborgerskapet oppe i Kalfaret. Mange hadde villet utstede marxismens dødsattest – «noe forhastet», som Langslet bemerket på sitt lakoniske vis. Den marxismen som var festet til Engels og Kautskys navn, var skjøvet i bakgrunnen til fordel for en fornyet interesse for Marx, slik han tenkte før han skrev sine «klassiske» verker. Det var Marx’ økonomisk-filosofiske ungdomsskrifter som var blitt gjenoppdaget tidlig på 1930-tallet, og som Herbert Marcuse hadde skrevet de første analyser av.