Debattene i vår hjemlige litterære andedam preges gjerne av stygge andunger som kvekker ubetydeligheter til hverandre i den tro at nettopp de er svanen i eventyret. Når så høsten kommer og den årlige nobelprisen i litteratur annonseres tilbys vi i tillegg ubetydeligheter fra folk som vanligvis mangler både interessen og evnen til å snuble inn i en kulturdebatt. Forrige ukes høydepunkt i så måte var vel når Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) karret seg opp fra liberaler-bloggene og ut i riksmediene for å få notert sin krasse protest mot kåringen av årets vinner Harold Pinter. Nå var det vel neppe litteraturen FpU har reagert på, men «Politikeren Pinter», som innlegget het. Nå skal ikke jeg uten videre stille meg bak alle Pinters politiske standpunkt (selv om de fleste tross alt passerer), men så lenge hans litterære produksjon står så godt på egne bein som den gjør, så er vel politikeren Pinter omtrent like interessant for denne tildelingen som stilnivået i prosaen til Det internasjonale atomenergibyrået.