Hans Petter Sjølis «Mao, min Mao» er den første fremstilling av AKPs historie skrevet av en som aldri selv opplevde eller deltok i bevegelsen da den stod på sitt høyeste. Det er mye interessant å lese i boken, men heller ikke Sjøli klarer å trenge igjennom AKPs esoterika. Boken blir enda en beretning om det «alle har tatt et oppgjør med», mens viktige sider ved AKP forsvinner. Stalin og Mao forklarer ikke AKPs enorme gjennomslag i norsk politikk. Mye av det partiet innledet er vår hverdag, våre omgangsformer, vårt språk og hvordan vi tenker samfunn og verden omkring. Mens norske media, forvaltning, nærings- og organisasjonsliv er fylt med tidligere AKP'ere, sørget AKP for å fylle norsk politikk med trivialiteter ingen siden har fått bort. Partiet fjernet substans i det norske samfunn, som generasjoners slit hadde bygd opp. Dette skrives ikke som innledning av en hekseprosess, men for å antyde at kanskje er det esoterika alle frydes over ikke så vesentlig.