Lyset spiller en like framtredende rolle i Yannis Houvardas' oppsetning av Jon Fosses «Vakkert», som i Sofia Jupithers smakfullt lyssatte «Svevn» (på amfiscenen). Men der Jupither så å si lot menneskene/livet bli blendet ut av det rent hvite, bruker Houvardas sterke eller grafiske kontraster mellom mørke og lys. «Vakkert» utspiller seg i et til tider helt mørklagt rom, innenfor de røffe mursteinsveggene på bakscenen av Nationaltheatret. Den burde brukes mer! «Vakkert» er et av de mest «vestlandske» stykkene til Jon Fosse – det handler rett og slett om vestlandsnatur: Fjord og fjell, fjell og fjord – som Kvinna i stykket gjentar som et slags mantra eller som en (ironisk) klagesang, når frustrasjonen og kjedsomheten tar over. Hun, mannen og datteren ferierer hos svigermora, i en fjordarm der han (Geir) vokste opp. Møtet med barndomsvennen Leif, blir en spore til et trekantdrama, eller kanskje bare til en slik uro og tydelig mulighet? (Stykket virker delvis basert på kortromanen «Naustet»). «Vakkert» hadde urpremiere på Det Norske Teatret i 2000, i en tragikomisk og sødmefull iscenesettelse av Kai Johnsen. Her ble det projisert video av bladverk på et abstrahert «naust» av hvite trebord, i en tolkning som med tsjekhovsk ironi betonet den subjektive naturopplevelsen (persepsjonen). Og det kan være fristende å se dette stykket som en replikk til en Tsjekhov-novelle med samme tittel; om hvordan skjønnhetsopplevelsen avstedkommer melankoli. Som alltid, også knyttet til tid og til ungdom. Yannis Houvardas har en konseptuell innfallsvinkel, der «vestlandsnaturen» og «naustet», som det hele tiden er tale om, bare er noen fargefotografier som henger på kortveggene (nesten som hos eiendomsmeglere). Ved at skuespillerne også slår lysbryterne av og på og styrer (noen av) lyskildene, bryter forestillingen seg ut av en realistisk romforståelse. På papiret lyder det kanskje litt intellektualistisk og tørt, men slik oppleves det ikke. Fra datterens entré på rulleskøyter i første scene, bekles rollene av formsikre skuespillere som gjør figurene herværende og nåtidige. Personene har klare konturer, de spilles individualisert, men med en lett hånd, og ikke minst gis de tid. For tiden går langsomt, men livet går fort i denne metaforisk ansporende forestillingen. Det er lysbruken, ikke mystiske og dype betoninger, som gjør de ofte lange pausene flersjiktige og abstraherer. De sterke kontrastene (ofte ved sidelys; en stripe inn av en dør, eller fullstendig blackout) gjør det fristende å se «Vakkert» som et møte mellom det greske og norske. For til tross for at fotografiene på veggene viser norske motiv – og et gresk publikum sikkert vil tenke på dette som et «norsk» stykke – er vi likevel i et land hvor menneskene er vant til at sola står i senit og hvor kontrastene ikke blir visket ut i halvlys og vestlandsregn. Slik opplever jeg denne forestillingen – hvor man på grunn av fotografiene, kan forestille seg at alt egentlig allerede har utspilt seg før, som fortid – som et overrumplende konkret uttrykk for det antikke i det moderne. Slik ble det også en fin og tankevekkende oppfølger av Yannis Houvardas' ambisiøst moderniserte, men lavmælte «Bakkantinnene» på Nationaltheatret i fjor.