Carl Larsson, Bergen Kunstmuseum. Oljemalerier, akvareller, tegninger, trykk. 3. september til 30. oktober«Han går på horehus i smug» skrev August Strindberg om sin ungdomsvenn Carl Larsson (1853-1919). Strindberg hadde lite til overs for landsmannens idylliserende framstillinger av familielivet på Sundborn i Dalarna, udødeliggjort gjennom akvarellserien «Ett hem». «Ett hem», som består av 26 akvareller, ble påbegynt i 1890 og utgitt i bokform i 1899. Serien inkluderer Larssons mest kjente motiver som «Grinden», «Köket» og «Mammas och småflickornas rum».Larsson har imidlertid flere dimensjoner å by på i sitt kunstnerskap, noe utstillingen som fra og med i dag er å se i Bergen Kunstmuseum, viser. Utstillingen, som er den mest omfattende Larsson-utstillingen noen gang i Norge, presenterer mer enn 150 oljemalerier, tegninger, akvareller og trykk. I tillegg kan man se enkelte møbler fra det Larssonske hjem, inkludert kunstnerens kone Karin Larssons berømte tekstiler. Larssons akvareller må ses i sammenheng med utviklingen av den europeiske billedkunsten i de siste tiår av 1800-tallet. Man kan neppe underslå at Larssons bilder gir en romantiserende framstilling av temaene de tar opp, men i uttrykksform og billedspråk må de ha vært mer progressive enn hva man i dag lett kan dømme dem til å være. Som så mange andre kunstnere som hadde tilhold i Frankrike rundt 1880, var Larsson påvirket av japanske tresnitt og den stiliserte og flateorienterte tilnærmingen til billedrommet. Larsson malte i mange år i en mer realistisk stil, før han fant fram til sitt senere så karakteristiske uttrykk. Ikke minst dyrket han friluftsmaleriet i Barbizonskogen nord for Paris, der kunstnere som Théodore Rousseau, Camille Corot og Jean-François Millet hadde dannet skole noen tiår tidligere. Larsson gjorde stor suksess med sine realistiske studier av fransk natur og bondeliv, og vant blant annet en tredjepris på Salongen i Paris i 1883. Da han flyttet hjem til Sverige for godt mot slutten av 1880-tallet, la han imidlertid det realistiske landskapsmaleriet av seg. Selv om Larsson var et kunstnerisk vidunderbarn, tok det relativt lang tid før han høstet særlig anerkjennelse i den svenske kunstoffentligheten. Han fikk ikke innvilget reisestipend etter endt akademiutdannelse, noe som tyder på at han ikke kan ha vært særlig aktet blant professorene på den tiden. Etter hjemkomsten fra Frankrike endret imidlertid dette seg, og han ble invitert til å komme med forslag om hvordan Nationalmuseet i Stockholm skulle utsmykkes. Denne konkurransen vant han, og i 1896 begynte arbeidet med de enorme freskene som fremdeles kan oppleves i det svenske nasjonalmuseum. Her vises en ganske annen Larsson; klassisk, monumental og ikke så rent lite mytologiserende i sin fremstilling av viktige begivenheter i svensk historie. Eksempelvis den flere ganger tidligere portretterte scenen hvor Gustav Vasa inntar Stockholm på sin hvite hest. Det mytologisk-monumentale aspektet aksentueres videre med prosjektet «Midtvinterblot», som Larsson skulle arbeide med resten av sitt liv, og som også gav ham sine største nederlag som kunstner. I et gjenstående felt i Nasjonalmuseets trappehall, hvor Larsson har utført seks store fresker, ønsket han å framstille en scene fra Snorre, hvor kong Domalde skal ofres midtvinters for å få slutt på mangeårig hungersnød i landet. Til tross for at oppdragsgiverne i den nasjonale institusjonen høflig avviste dette norrøne innspill i nasjonsbyggingsprosjektet, fortsatte Larsson arbeidet som om det skulle realiseres, og ferdigstilte til slutt, ett år før han døde, det vanvittige sju ganger fjorten meter store maleriet. I dag, etter å ha ligget på familien Larssons mørkeloft i 75 år, henger imidlertid «Midtvinterblot» på plass i feltet der det var tiltenkt. Oljeskissen er et av de mer spesielle bildene som er å se på utstillingen i Bergen kunstmuseum i høst.