Den norske antirasistiske bevegelsen har beriket den norske identitet med nye verdidimensjoner som likeverd og toleranse, og utvidet den norske kulturelle horisonten. Enhver bevegelse springer ut av entusiasme og begeistring, og dette er et uttrykk for intenst engasjement. Likevel burde denne bevegelsen gå gjennom konsekvensene av sin metode i de siste tretti år. Vi kan ikke unngå å se på de negative sider ved den. Slangen som ikke skifter sin ham hvert år, dør. Men bevegelsen selv har ikke klart å se seg i selvkritisk lys. Denne bevegelsen har omfattet mange forskere og akademikere, antropologer, sosiologer og fotsoldater. Disse burde Norge være stolt av, fordi de viser humanistiske holdninger og noble hensikter. Men med tiden har antirasistene stivnet i akademiske vrangforestillinger om rasisme og integrering. Samtidig har en institusjonell antirasisme utviklet seg og utkrystallisert seg i institusjoner som for eksempel Antirasistisk senter og SOS-rasisme. Politisk korrekthet blir infiltrert i akademiske kulturrelativistiske holdninger og strukturalistiske forestillinger. I årevis har nordmenn opplevd denne uforståelige aktiviteten. Hvorfor aksepterer disse antirasister å frede den muslimske innvandrerkulturens negative sider som tvangsekteskap og omskjæring? Støtter ikke disse antirasister menneskerettigheter? Vil de ikke utvikle innvandrermiljøet via kritikk slik resten av nordmenn utvikler seg?