«Mao, min Mao»Hans Petter SjøliSakprosa, Cappelen 2005270 siderEldre bøker om ml-bevegelsen har gjerne hatt preg av bekjennelseslitteratur, enten apologetisk som hos Pål Steigan (1985) og Erling Folkvord (1998), kritisk som i antologien «(ml)» redigert av Terje Tvedt (1989), eller masochistisk som hos Harald Skjønsberg (1990). I disse bøkene skygger nok subjektive opplevelser av positiv eller negativ art for en mer analytisk tilnærming. Likevel er dette litteratur som Hans Petter Sjøli, forfatteren av «Mao, min Mao», trekker meget store veksler på. Selv er han for ung til å kjenne ml-bevegelsens glanstid (1972-82), og han må dermed forventes å ha et annet «blikk». (Det finnes et knippe akademiske hovedoppgaver om emnet. Sjølis bok er basert på en slik hovedoppgave fra Historisk institutt ved Universitetet i Oslo). Men hvor annerledes blir egentlig dette «blikk»?Sjølis bok følger bevegelsens virksomhet over tid, fra 1965-66 til 1990-tallet. På en del områder, som i sine bemerkninger om radikal estetikk (side 175) og teatralske aspekter (side 228), er han også nytenkende, om ikke helt original (jeg berørte selv dette i et foredrag 10 år tilbake). Han får også belagt en del gamle rykter om bevegelsens skjulte sider. Sjøli insisterer på å se bevegelsen som «et barn av sin tid» (side 37) og forstå den i en bred, historisk ramme fremfor å behandle den ut fra et moralsk, politisk eller estetisk ståsted. Det er prisverdig, men de første 40 sidene blir mest velkjent repetisjon om SF, Vietnamkrig og ungdomsopprør. Her savnes et mer teoretisk anslag om hvordan overgangen fra et anti-autoritært opprør til Lenin og Stalins partiteori kunne skje, en påstand om Gerhardsen som «den norske Mao» (side 11) blir for enkel. I det følgende får vi imidlertid en morsom og riktig velskrevet fortelling om meninger og handlinger som i dag kan fremstå bisarre og komiske, godt belagt med noter (og en mengde navneopplysninger, for dem som vil ha det). Småfeil her og der kan tilgis, og Sjøli kan rimeligvis ikke avkreves full oversikt. (For eksempel om Sverre Knutsens tilknytning til «venstrefalanksen» i Oslo (side 176, 179). Det står også at Narve Trædal ble valgt til formann i DNS i 1975, mens det riktige er 1974 (side 99). Rachel Carsons «Den tause våren» kom på norsk første gang i 1963, ikke i 1966 (side 206). Og medlemmene ble informert om konflikten mellom Albania og Kina i 1977, men bare muntlig, og den skulle benektes utad (side 139)). Men han fascineres tydelig av å stå overfor en tapt kultur av eksotisk, halvt skremmende art, men også med dimensjoner som dagens samfunn mangler. Jeg tror likevel Sjøli kunne ha gått dypere inn i ml-bevegelsens «schizofreni» og skilt klarere mellom de to grunnposisjoner som han av og til er inne på (for eksempel side 53 og side 165). Den «negative» posisjonen sprang ut av SF og andre proteststemmer mot maktelite og imperialisme og forbandt ml-erne med et bredt kulturelt opprør mot gamle normer (det var ikke bare de som så på Mao som lysende eksempel). Med sin «positive» posisjon ville ml-erne avgrense seg fra SFs teoriløse radikalisme, og det skapte kontroverser. Et respektfullt prosjekt med å kritisere og rive ned falsk autoritet og avsløre maktrelasjoner i politikk, utdanningsvesen og arbeidsliv ble nå tilført kvasihistoriske kopier av kommunistisk tradisjon, som maoismen ble påstått å videreføre. At det var snakk om et falskt bilde av denne tradisjon, klarte man ikke alltid å overskue, og lojaliteten til bildet må ses i lys av redselen for å svikte den mer grunnleggende «negative» posisjonen og gå over til å tjene borgerskap og imperialisme. En i grunnen moralsk innstilling kunne dermed også misbrukes av bevegelsens ledere. Uansett hvor mye de nå vil nekte for det – misbruket blir godt dokumentert også her (side 110ff, 170ff, side 180) og må stå som et ubestridt historisk faktum (at det er noen som aldri angrer, får så være). Men Sjøli burde nok fått bedre frem hvordan selvhevdende kadrer i tillegg skaffet seg ideologisk kontroll på enkeltfelter hvor de kunne dunke gjennom dilettantiske «linjer» på alt fra rock til nynorsk (se side 188f). Prosessen med «bolsjevisering» av bevegelsen på 1970-tallet var dømt til å mislykkes: Ettersom Kina åpnet opp, ble det umulig å opprettholde et slikt monolittisk byggverk, noe Sjøli også fremhever (side 140-150). Nå behandlet Tron Øgrim dette allerede i bøker fra 1979 og 1982, så her kommer det vel ikke frem så mye nytt (side 148f). Men vi får en del interessante opplysninger – allerede kjent fra presseoppslag – om den mest ekstreme perioden. «Overvåkning» av NKP, nynazister og politispanere (side 131) er kanskje ingen nyhet, enda påstander om at «AKP-lister» tidligere er blitt stemplet som løgn. Det oppsiktsvekkende hos Sjøli er bekreftelsen på praksisen fra en sentral person (note 279). Hvilken status listeføringen hadde, er en annen sak; antakelig kokte mesteparten bort. For øvrig gikk slik privat «overvåkning» også andre veien. Mange satt nok med gode oversikter over lokale, «åpne» ml-ere (klassifiseringsgruppe 1.1. og 1.2. ifølge direktiv), ikke bare i politiet. Spennende er også omtalen av kryptiske utvalg og sikkerhetsorganer (side 127, 131), en «stat-i-staten» som ordinære medlemmer ikke hadde innsyn i og som gir assosiasjoner til et rent stalinistisk samfunn. Diskusjonen om våpen (side 130f) kan likevel lett bli et feilspor – ml-bevegelsen forble tross alt grunnleggende sivilt organisert. Man kan nok si at den var voldelig orientert med «militant» stil og åpen for bruk av både never, bein og stokker, noe Sjøli også nevner (note 241, ofte dysset ned). Men det er en lang vei fra å leke krig på vandreleir til selve krigen. At AKP (ml) begynte å forberede seg på okkupasjon og folkekrig fra 1976 (inspirert av en skrudd fortolkning av kinesisk utenrikspolitikk), vil jeg tro hadde mest å gjøre med et legitimeringsbehov da revolusjonsgløden blant vestlig ungdom svant hen. Krigshysteriet var dessuten bare ødeleggende – et parti som trengte «hjelp» av USA og Sovjet for kunne å nå sitt revolusjonære mål, måtte jo bli lettere patetisk. Så hvor revolusjonær var egentlig ml-bevegelsen? Trass i alle rare forsøk på å resirkulere den historiske kommunismen var det jo som Sjøli påpeker, noe ganske hjemmestrikket ved den (side 75). Selv ml-ere identifiserte seg med den store historiske fortelling om Norge, hvor bygdesamfunn og industri ble romantisert og ikke hatet som symboler på fedrenes synder (jamfør Bjørn Nilsens dikt «Engang skal vi flytte tilbake», som trekkes frem på side 76!). Noen egentlig trussel mot det norske politiske systemet kunne nok AKP (ml) aldri bli, og dets overgang til et mer kvinnepolitisk parti etter 1984 blir godt beskrevet (side 191-200). Den gamle «positive» posisjon hadde forvitret, og drømmen om det klassiske kaderparti endte i en ørkenvandring. Det som har overlevd, blant annet i Klassekampen og RV, er derimot den «negative» posisjonen. Men den fantes allerede i SF-tida, og den har siden bredt om seg i kulturliv, utdanningsvesen, forskning og medier. Slik er historiens ironi.