Værmeldingen er mer interessant enn valg-debattene, og plutselig langt mer nervepirrende enn søndagsfilmen. Jeg tenker ikke på den fra de søte jentene i Storm, men den fra New Orleans. Langtidsvarselet som mer enn antyder at klimaendringene er i gang rundt oss, og at menneskene ikke har det minste kontroll over kreftene vi har satt i gang. Det gjør nok lite inntrykk på dem som fortsatt mener innslagspunktet for toppskatten er den viktigste saken i valgkampen. Det ser ikke ut til å gjøre president Bush særlig klokere heller, han som ikke ville skrive under Kyoto-protokollen fordi den amerikanske livsstilen «ikke er et forhandlingstema». Hadde det vært ranchen til Bush som ble satt under vann, og ikke vanlige innbyggere i New Orleans, ville det vært fristende å si at han fikk som fortjent. Det er snart ti år siden forrige gang miljø var en stor sak i en norsk valgkamp. Når oljeboring i Barentshavet tas opp i denne valgkampen, er det i økonomi-debatten, helst som eksempel på SVs manglende «ansvarlighet». Mens FNs klimapanel anbefaler drastiske kutt i CO2-utslippene, er Norge på stø kurs mot å øke våre. Fortsatt er det politisk flertall for å bygge forurensende gasskraftverk, og vi har en regjering som vil kjøpe oss ut av Kyoto-forpliktelsene. Da jeg for et par uker siden fikk presentert en oversikt over hvilke saker velgerne i Hordaland synes er viktigst, var miljø ikke en gang med på listen. Den ene ambisiøse miljø-målsettingen etter den andre har blitt gjemt i skuffen i Norge de siste årene. Det er ikke bare amerikansk livsstil som ikke er forhandlingstema. Også i Norge står mektige krefter i veien for endring av politikken på de områdene som virkelig ville hjelpe. Store penger står på spill, og store penger går først.