Hvis det bare finnes en gud og en sannhet, hvorfor blir da guds lov praktisert på så forskjellige måter? Bare i kristendommen er det over 300 kirker, som alle har litt forskjellige praksiser. Dette er spørsmål alle de tre monoteistiske religionene har slitt og sliter med innbydes. Rent logisk fins det to svar på dette spørsmålet. Det ene er at nesten alle kirkene tar feil, kun en av dem har rett. Det andre svaret er at det finnes forskjellige måter å være kristen på, uten at noen er bedre enn andre. Et fellestrekk ved de monoteistiske religionene er at man ikke tar dette spørsmålet opp til allmenn debatt. Denne debatten går innad i miljøene til de ulike religiøse ekspertene. Men det er tradisjon for å legge fram guds ord som om det fantes et eneste riktig svar, siden det bare finnes en eneste riktig gud. Dette henger nok sammen med at monoteismen oppstod sammen med de store statsdannelsene i oldtidens Midtøsten og festet seg senere i romerriket og det muslimske riket. Dette er en religionsform som speiler et samfunn med en sterk leder og klare hierarkiske komandolinjer. Med fremveksten av demokratier og nye vitenskaper som biologi og historiekritisk bibelforskning reagerte den kristne monoteismen på to forskjellige måter; fundamentalismen og den økumeniske bevegelse oppstod på samme tid, rundt 1910. I en serie traktater «The fundamentals; A Testimony of the truth» utgitt i 1909-1915 fremstilte konservative teologer «kristendommens fundamentale sannheter.» Når den konkrete monoteismen åpenbart knaket i sammenføyningene reagerte fundamentalismen med å stramme grepet om én og bare én sannhet. Den økumeniske bevegelse gikk derimot den andre veien. Som en del av den internasjonale strømningen som fantes rundt forrige århundreskifte ble denne bevegelse stiftet. Oikumene er gresk og betyr den bebodde jord. Altså det ordnede samfunn som mennesker danner seg i mellom. Bevegelsen hadde sitt gjennombrudd i 1910, men springer ut av tidligere senmiddelalderske bevegelser som forsøkte å bringe den gresk-ortodokse og den romersk-katolske kirke sammen igjen. På det økumeniske kirkemøtet i Amsterdam i 1948 ble de ulike økumeniske organisasjonene slått sammen til kirkenes verdensråd. Den katolske kirke stod lenge prinsipielt avvisende til den økumeniske bevegelse, men et gjennombrudd kom med det andre vatikankonsil i 1962-65. Som en følge av dette tilbakekalte paven av Roma og patriarken av Konstantinopel sine gjensidige (tusenårige fundamentalistiske) bannbuller fra 1054!Mens adjektivet «fundamentalistisk» i dag står for intoleranse, fordømmelse og vold er ordet «økumenisk» etter hvert blitt synonymt med «en inkluderende holdning» og «dialog». Det eneste svaret på den voksende trusselen fra religiøs fundamentalisme er å kjempe for en økumenisk religion.