«Det politiske liv er blitt et sammenstøt mellom personer, sanselige og mulige å filme, snarere enn sammenstøt mellom ideer, som man ikke vet hvordan man skal presentere. […] Politikernes ytringer blir kommentert i stedet for den politiske realiteten. Vi får en metadebatt over en meta-analyse,» skriver Le Monde Diplomatiques sjefredaktør Ignacio Ramonet i boka «La Tyrannie de la communication» (Kommunikasjonstyranniet). Det skal ikke hevdes her at den norske valgkampen er totalt blottet for diskusjoner om innholdet i politikken, men det er liten tvil om at denne valgkampen ikke er dominert av grundige og dyptpløyende politiske debatter. Den er snarere dominert av statsministerdueller og personkonflikter mellom politikere – partiene ender lett opp med å selge personer, snarere enn saker. Resultatet blir at viktige saker som distriktspolitikken, forholdet til Den europeiske union (for ikke å snakke om EØS-avtalen) og striden rundt oljeboring i Barentshavet knapt er synlig på sakskartet. I forlengelsen av dette ender vi i stedet for å diskutere hvordan hjemmehjelpen skal organiseres, opp med en debatt om at alle må sikres «verdighet» – uten at noen forteller hvordan denne «verdigheten» skal sikres gjennom valget mellom AS Velferd og Velferd AS.Mediene må ta en stor del av skylden for denne utviklingen, ikke minst gjelder dette de største tv-kanalene der dekningen av valgkampen tidvis synes å være preget av en forakt for politikk. I stedet for at de politiske alternativene klargjøres, blir målet konfrontasjon mellom personer, «sanselige og mulige å filme», som Ramonet skriver. Se for deg en debatt der Erna Solberg og Kjell Magne Bondevik diskuterer utviklingen i Irak med for eksempel Johan Galtung. Eller hva med en debatt om oljeutvinning i nord mellom Knut Arild Hareide og Lars Haltbrekken? Eller Kristin Krohn Devold i diskusjon med Jon Bingen om norsk forsvarspolitikk? Det er mer enn nok å ta av.