Det er februar 1996 og kvikksølvet presser seg sammen i termometeret: Det er kaldt – skikkelig kaldt. I de finske skoger piler musene tett under den harde snøen; det er smågnagerår! Vinden lager et hardt lag på overflaten, under dette yngler gnagerne tett. Hannuglene synger ivrig og prøver å lokke til seg hunner til et utvalgt hulrom i en trestamme; bolig for en fremtidig uglefamilie. Utover de finske bygdene og inne i de dype skogene høres uglas monotone roping. Skogen tilhører uglene. De er nattens herskere og ser for seg en lys fremtid hva familieliv angår. Mat er det nok av, eksplosjonen av antall mus er formidabel. September 1996. Lista fyr, Vest-Agder, Norge. Det er lange dager for en fuglekikker på sørvestspissen av Norge. Jeg er i siviltjeneste i trekkfuglovervåkningens navn på Lista fuglestasjon. Fugletrekket er på sitt beste, varm østavind presser mengder med fugl mot vestkysten. Rovfugler, sangere, meis og finker – alle vil benytte det fine været til å starte reisen utover havet. Lista blir siste stoppested, og her raster de for å samler krefter før de strekker vingene mot kontinentet. Benytter de ikke sjansen nå, kan det i verste fall gå uker før det blir godt trekkvær igjen. Også i mørket rører skapninger på seg. Ugler er ute på vift. I de tilplantede granfeltene flyr perleuglene lydløst lavt over bakken – smyger seg gjennom den tette grankrattet. Jeg spiller lyd fra et par store høytalere og har fangstnett oppe. Nærkontakt med ugler er gøy; i løpet av en time fanger jeg 12 stykker! Det henger flere i hvert nett, lokket dit av perleuglesynging fra en cd-spiller. Det er unge fugler som har lagt ut på langtrekk, trolig kommer de fleste fra de store skogene i Nord-Sverige og Finland. To av fuglene jeg fanger denne høsten bærer finske ringer, trolig merket av en ringmerker med uforståelig språk i en fuglekasse før uglen var flygedyktig. Totalt fanger jeg 360 ugler denne høsten.