Sist tirsdag la partileder Kristin Halvorsen fram SVs nye utenrikspolitikk. Medieinteressen var stor. «– Slår et slag for USA,» var Aftenpostens presise overskrift. Halvorsen innledet med å snakke om begravelsene til SVs to største høvdinger, Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen, og fortsatte: «SF og SV var en viktig motvekt mot den kalde krigens ensretting. Men da vi tok farvel med to store mennesker, følte vi alle som deltok at vi også tok farvel med en historisk epoke. Uka etter at Finn var bisatt, trådte Haakon Lie inn på scenen. Haakon Lie har brukt en stor del av sitt liv på å bekjempe Finn og andre av oss på venstrefløyen men hva sa han nå? Regjeringssamarbeid mellom SV og Ap har hans fulle støtte». For meg ble Finn Gustavsen et forbilde på 1960-tallet. Han var uredd og slo mange slag, men det var for opposisjonen i USA, og særlig for de som kjempet mot USAs krig i Vietnam. Det var utenkelig at Gustavsen skulle lansere et partnerskap med USA.Halvorsen sa ikke ett ord om hvorfor den gamle SF-bekjemperen nå ønsker SV i regjering. Er det Haakon Lie eller SV som har forandra seg? Talen hennes bekrefter at Haakon Lie kan føle seg trygg. Her finner Roy Jacobsen materiale nok viss han vil skrive «Seierherrene 2». SV-lederen fastslår at USA nå er eneste supermakt, og fortsetter: «Vår politikk vil ikke være anti-amerikansk, men ikke-amerikansk». Framtidig forhold til det USA som styres av George Bush, skal bli slik: «Vi vil vektlegge et historisk vennskap. Men selv om samarbeid mellom en stormakt og et lite land aldri vil være helt symmetrisk, må vi bevege oss fra puddel til partner overfor USA». Jeg er enig i at Bondevik opptrer som en puddel overfor USA. Men blir det bedre om ei norsk regjering rykker et hakk opp og blir partner? Både Halvorsen selv og Erik Solheim som er medforfatter til denne talen, har bred kunnskap om verden. De kjenner USAs overordnede strategi for å oppnå verdensherredømme. Jeg spør: Hvilke av USAs prosjekter er det som egner seg for et sosialistisk partnerskap? Det var flere grunner til at den NATO-motstanden som Finn Gustavsen frontet, ikke oppnådde flertall. Én årsak var at forsvaret i Norge ble bygd opp for å forsvare vårt eget land, ikke for å delta i erobringskrig. Grunnloven forutsetter at Norge skal forsvare seg mot militære angripere, og sier at norske militære styrker «maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste». § 26 slår fast at militærvesenet skal brukes viss det trengs. Regjeringen har grunnlovsfestet rett til å «begynde Krig til Landets Forsvar». På 1960-tallet oppfattet de fleste NATO-medlemskapet som et defensivt grep.