Aldri har det vært verre enn nå. Vi vet at politikk er det muliges kunst, at vi må stikke fingeren i jorden, for ikke å si oljehavet, og innse at intet enkelt parti vil kunne innfri alle våre krav. Noen kameler må vi sluke, men det er grenser for hvor mange og hvor store. Vi får bruke eliminasjonsmetoden. Senterpartiet, egentlig et næringsparti som det tidligere Bondepartiet, luker vi ut på grunn av dets bastante Nei til EU. For oss som opplevde det eldgamle hatet mellom Frankrike og Tyskland, årsaken til to ødeleggende verdenskriger, er EU et fredsprosjekt, et mirakel av forsoning der det gamle militaristiske Tyskland nå fremstår som Europas minst militante stat. Hagas «nei» er imidlertid (i likhet med Solbergs «ja») langt redeligere enn Hagens populistiske «tja». Fremskrittspartiet med sin ytterliggående markedsliberalisme og kulturelle analfabetisme kommer selvsagt ikke på tale. De kristne 'verdian' til Bondevik burde tiltale oss verdikonservative, men ikke når Bibelen mistolkes til fordel for patriarkalske holdninger. Og ikke begriper vi hvordan en prest kan føre nasjonen ut i angrepskriger.