Vi synes det er gledelig at politisk rådgiver i SV, Torgeir Knag Fylkesnes, svarer på kritikken som har vært rettet mot SVs skolepolitikk (Klassekampen 20.08), selv om han har vanskelig for å ta våre uttalelser om læring og kunnskap alvorlig. Dette fordi innlegget vårt ikke er «forskningsbasert», og fordi uttalelsene våre strider mot det som er det «rådende» pedagogiske paradigmet. Vi kan imidlertid opplyse Fylkesnes om at uttalelsene våre også støttes av fagfolk, og at Fylkesnes ikke har rett når han antyder at alle pedagoger i landet legger seg på SVs skolepolitiske linje. Professor Arild Tjeldvoll, som har forsket på skoleutvikling og utdanningspolitikk i 30 år, roser deler av Clemets skolereform. Ola Moe, tidligere utdanningsdirektør og nå seniorrådgiver ved Høyskolen i Sør-Trøndelag, mener at norsk skole kjennetegnes av høy trivsel og lite læring, mens Norsk lektorlag fortviler over at SV har kjørt seg fast i en avleggs pedagogisk myr. Fylkesnes' kur mot kunnskapsforfallet i skolen er å bruke mer penger. Skolebygningene skal rustes opp, antall lærere økes og undervisningen tilpasses hver elev. Målet er å skape en trygg skole som gjør det mulig for hver elev å nå sitt potensial. Vi er selvsagt ikke i tvil om at dette er en viktig og legitim målsetting for politikere på venstresida. Trygghet og trivsel er opplagt av betydning hvis man ønsker å skape et godt læringsmiljø. Det vi og flere med oss stiller spørsmål ved, er om SVs løsninger er tilstrekkelige for å forbedre prestasjonene til norske skolebarn. Vi vet jo allerede at norske elever gjør det dårlig i internasjonale kunnskapstester, til tross for at ressursbruken i skolen er høy. Rapporten «Godt rustet for fremtiden» av Svein Lie et al. (2001) viser at det ikke er noen andre land i PISA-undersøkelsen som har høyere PC-tetthet i skolen enn Norge. Norge har også større lærertetthet per elev enn de fleste andre land i undersøkelsen. Likevel er det ingen sammenheng mellom dette og elevens prestasjoner. Rapporten peker også på at norske skolebarn trives bedre på skolen enn gjennomsnittet av elevene i undersøkelsen. De gjør det likevel betydelig dårligere på kunnskapstester enn koreanske elever, som ikke trives så godt på skolen. Rapporten «What accounts for international differences in student performance» av Ludger Woessmann og Thomas Fuchs (2004) viser også at det ikke er noen direkte sammenheng mellom de ressursene et land bruker på sine elever og testresultatene. Derimot kommer det klart frem at elever i land med nasjonale prøver gjør det bedre på skolen enn elever i land uten nasjonale prøver. Økt tilførsel av ressurser er selvsagt viktig for å skape et godt og trygt læringsmiljø, men trygghet er i seg selv ikke tilstrekkelig for å bedre prestasjonene til norske elever. Dessverre ser vi at SV avfeier virkemidler som har en dokumentert effekt på kunnskapshevning i skolen. Karakterer og nasjonale prøver fremstilles heller som markedsliberalismens forlengede hånd. Referansene til markedsliberalisme er også til stede når SV diskuterer universitetspolitikk. I en av SVs valgkamppamfletter står følgende hårreisende utsagn å lese: «Høyreregjeringa vi har i dag, har kommersialisert og svekket høyere utdanning. Universitetene og høyskolene er gjort til redskap som bare skal tjene markedsinteressene. Studentene skal strømme gjennom raskest og billigst mulig for å forsyne arbeidsmarkedet». Hvis rådgiverne i SV hadde lest Klassekampen like nøye som de leser VG, ville de ha sett at universitetsansatte er delt i spørsmålet om utfallet av kvalitetsreformen og at svært mange (også på venstresida!) er positive til reformen. Enten man er tilhenger av reformen eller ikke, så er det bred enighet i universitetsmiljøene om at reformen har hatt visse positive effekter. Én slik effekt er den rutinemessige tallfestingen av forskermiljøenes prestasjoner, som Fylkesnes feilaktig påstår at forskere flest fnyser av. Det må gå an å kritisere innholdet i SVs utdanningspolitikk uten å bli beskyldt for å være tilhenger av kommersialisering, markedsliberalisme og fri konkurranse. Skal vi få til det kunnskapsløftet som den norske skolen trenger, nytter det ikke å satse på hyttebygging som metode for å lære matematikk. Det vi trenger er læreplaner med klare læringsmål, strengere opptakskrav til lærerskolen, krav om spesialisering i de fagene lærerne underviser i, flere timer i norsk, engelsk og matematikk samt utstrakt bruk av karakterer og nasjonale prøver. For å bringe norsk forskning opp på internasjonalt nivå, må man tilby konkurransedyktig lønn på universitetene, sikre rekruttering av unge forskertalent, innføre belønningssystemer for dyktige forskere, stimulere bedrifter til å investere mer i forskning, investere i internasjonale forskningsprosjekt og så videre. Vi håper at en rødgrønn regjering vil meisle ut en ny utdanningspolitisk kurs og videreføre den kvalitetshevningen som ligger i Clemets reformer. Hvis dette kombineres med solidaritet og motstand mot privatskoler, kan Kunnskapsløftet gjøres til et sosialistisk prosjekt. Vedad Hadziavdic er forsker ved Nasjonalt senter for telemedisinKristine Orestad Sørgaard er arkeolog ved Universitetet i Oslo