En gang i en kanskje ikke alt for fjern framtid, vil menneskeheten (les den priviligerte delen av den) ha kommet så langt at man kan transporteres fra sin bolig til sin fritidsbolig på null tid. Enten ved at man blir skutt gjennom en slags tube, eller ved en eller annen form for materieoverføring med lysets hastighet. Utviklingen går som kjent på skinner (?), et uttrykk som for øvrig kanskje vil forbli i språket, også etter at jernbanens tidsalder er over. Og ingen lenger tar toget til hytta. Man kaller det forresten ikke lenger hytta, men «fritidsboligen». En slik er stadig mer trend- og standsmessig utstyrt med alle hjemme-boligens fasiliteter, inkludert parabol. Og den obligatoriske dobbeltgarasjen, selvfølgelig. Man må kunne ta i mot gjester. En moderne fritidstomt er da også rensket for trær, for å skape et mest mulig urbant preg; plener anlegges, så får man anledning til å kjøre motorgressklipper med hjemlig støy. Snart vil den moderne bruker kanskje trenge et lite opplysningsskilt i de respektive oppholdssteder, som forteller hvilken av dem man er i. «Hjem kjære hjem» henholdsvis «Lille fritidsbolig» (150 kvadratmeter), «kjære fritidsbolig». I glass og ramme på veggen. Som du sikkert aner av ironien, er denne tekst forfattet av en i moderniserings- og fritidsbolig-fasiliserings-sammenheng erkekonservativ person. Ja, på hytta har jeg ikke engang innlagt vann. Faktisk har vi hatt brønn i mange år. En brønn sågar var funnet med ønskekvist av en kar fra bygda. Av strøm fins bare 12 volts solcelleanlegg. Litt moderne det da, men ikke nok til å drive en oppvaskmaskin engang. Sammenlighet med mine nye jet set fritids-naboer er jeg nærmerst i steinalderen. Og det verste er at jeg trives med det. Til og med en liten rotur frister en gang i blant. Den rene anakronisme.