«Demokrati»Michael FraynOversetter: Per QualeRegi: Kjetil Bang-HansenScenografi: John-Kristian AlsakerNationaltheatret, hovedscenenSent i april i 1974, ble en av Willy Brandts nærmeste medarbeidere – Günter Guillaume – avslørt som østtysk spion. Få dager etter avsløringen tok Brandt konsekvensen og trakk seg som forbundskansler. Michal Frayns «Demokrati» er et stykke som følger disse begivenhetene – og slik sett er det ute i et upåklagelig ærend. Det er også er et pluss at stykket viser at den tyske historien ikke handler om mer enn nazisme (selv om den kaster skygger innover perioden/stykket). Det gir oss en innføring i den nære historien, bare få noen steinkast borte. Det er ikke det dummeste teateret kan vie seg til, i en tid av døgnfluestyrt channel-chopping. Willy Brandt er en av de få etterkrigstidspolitikerne med en slags mytisk berømmelse. Som «idealist», fordi han sto for en forsonings- og tilnærmingspolitikk, og ikke minst på grunn av hans (på fotos udødeliggjorte) knefall foran minnesmerket over Warszawa-gettoen. En gest som hadde en spesielt stor symboleffekt fordi Willy Brandt personlig var fri for skyld (han måtte gå i eksil allerede i 1933 og drev motstandsarbeid, blant annet fra Norge). Det er vel en av de vakreste gestene vi har fra politiker i etterkrigstiden. I tillegg hadde Brandt karisma, personlig sjarm og voldsomt kvinnetekke. Men også en depressiv eller melankolsk legning, og en beslutningsvegring som til tider skal ha framstått som uforsonlig med den maktposisjonen han hadde – for bare å gi noen stikkord til dette stykkets portrett.