Det var en surrealistisk seanse. Midt under den ørtende «statsministerduellen» mellom Stoltenberg og Bondevik ringte Carl I. Hagen inn til NRK for å få et ord med i laget han og. Bondevik prøvde å prate bort Hagens (la oss være så rause) underholdende lovnad om å avsette statsministeren og ble avbrutt av en forvirret Viggo Johansen som i kjent stil stammet fram at «øh, øh, Carl I. Hagen har ringt for å si at, øh, øh, han ikke har tenkt å gjøre om på beslutningen om ikke lenger å støtte deg som statsminister, Bondevik». Midt i debatten, altså, ble linselusa fra Røa indirekte tatt inn for å snakke til folket. Det verste var at det nesten made sense: Hagen er overalt i kanaljungelen, som ikke er en jungel, men et tynnvokst kratt. Valgkampen er mer medial enn noensinne, og mediene er likere enn noensinne. Partilederne fyker fram og tilbake mellom NRK og TV2 og blir «grillet» av selvnytende programledere som stiller de samme spørsmålene og reiser de samme problemstillingene. Metasakene dominerer, spesielt statsministerspørsmålet, selvsagt, og opplysningsnivået er skremmende lavt. Tv-kanalene ser på valgsendingene som fresche underholdningsprogrammer og da er det viktig å ha politikere med sjarm og snert i replikkene. Og partiene retter seg etter kanalenes opplegg og tyner frontfigurene på en slik måte at de selv må være drittlei lenge før selve valget.