Jeg har nettopp lyttet til det symfoniske diktet «Moldau» av Bedrich Smetana (1824-1884) og kjedet meg. Hvorfor, tenker jeg. Er det fordi jeg er så glup at jeg synes dette stykket blir for enkelt? Er det fordi jeg har hørt det så mange ganger og derfor kjenner det for godt, slik at det ikke er noe nytt verken å oppdage eller gjenoppdage i det? Eller er jeg rett og slett en snobb som ikke vil like musikk som mange andre liker? Eller, om mulig, enda verre: Er det rett og slett (blitt) et dårlig stykke musikk? «Moldau» er en av den klassiske musikkens store slagere. De fleste som har lyttet litt til klassisk musikk, har hørt dette stykket. Noen har kanskje bare hørt om det, mens andre igjen kjenner melodien uten nødvendigvis å vite hva det heter. «Moldau» inngår i syklusen «Mitt fedreland», som består av seks symfoniske dikt som Smetana komponerte mellom 1874 og 1879. Denne syklusen står helt sentralt innefor den nasjonale tsjekkiske kunstmusikken der Smetana regnes som grunnleggeren.«Moldau» er altså et symfonisk dikt. Et symfonisk dikt er, ifølge Cappelens musikkleksikon, «et som regel ensatsig orkesterstykke, (....) som gjennom en tittel, et dikt, et motto eller et detaljert utskrevet hendelsesforløp har direkte tilknytning til et utenommusikalsk emne.»Det symfoniske diktet skulle, for å si det litt flott, høyne orkestermusikkens presisjonsnivå, og får å få til det måtte det ledsages av et program slik at lytteren ble fortalt hva musikkens innhold egentlig er. Innholdet her er altså ikke først og fremst de tonene som utgjør verket, men hva disse tonene representerer. (Problematikken rundt musikalsk representasjon hopper jeg elegant over i denne omgang.) Smetana skrev da også inn i partituret seks «kapitteloverskrifter», som antyder det musikalske handlingsforløpet. Det er overskrifter som: «Kildene», «Jakten i skogen», «Bondebryllupet», «Nymfedans i måneskinn», «St. Johannesstrykene» og «Floden ved Praha». Senere offentliggjorde Smetanas forlag et langt mer detaljert program, et program som Smetana godkjente, og det er bruddstykker fra dette programmet som har ledsaget enhver oppførelse og plateinnspilling av dette stykket siden. Les bare åpningen: «To kilder sprudler fram dypt inne i Böhmens skoger. Den ene kilden er varm og livlig, den andre kald og rolig. Vannet risler over steinet bunn, og gjennom skogen blir det nesten borte i mosen. I en skogslysning, hvor morgenrøden slipper inn, forener kildene seg og blir til elva Moldau.» Og slik fortsetter det. Vi leser om jegerens jakthorn, om sang og dans fra et bondebryllup hele tiden mens Moldau «nynner sin egen sang». Og elva vokser stadig, for til slutt å flyte «bred og mektig mot Praha, der den ærverdige Vysehradborgen, som kneiser stolt ved bredden, hilser den velkommen, før den fortaper seg i det fjerne for poetens blikk».Problemet for meg med dette stykket og tilsvarende måter å bruke musikken på, er at den innsnevrer musikkopplevelsen. Dette programmet, som etterhvert er blitt ett med musikken, har ført til at stykkets betydning er sementert. Det er plent umulig å lytte til «Moldau» uten å se for seg elver, slott, bondebryllup, ville fossestryk og romantiske jegere midt i svarte skauen. Med andre ord frarøver stykket meg muligheten til min egen fortolkning, til mine egne forestillinger. Musikken blir et middel for noe annet, en slags billett til en båttur nedover Moldau. Men ønsker jeg det, kontakter jeg heller Star Tour.