En ting bør være helt klart. I den (potensielle) velgermassen vi har med å gjøre i Norge anno 2005, har venstresida alle forutsetninger for en brakseier. Meningsmålinger viser en vedvarende og sterk majoritetsmotstand mot Bush sine planer for et «nytt amerikansk århundre». Regjeringens villige, lojale og patetisk fordekte militærstøtte til Bush er så upopulær at Bondevik bare vil be om «den största möjliga tystnad» om dette spørsmålet i valgkampen. Du trenger ikke være valgforsker eller ekspertkommentator for å se at hvis Kristin og Jens offensivt flagger sine programfestede løfter om å trekke de norske offiserene ut av Irak umiddelbart, ville det være en valgvinner. Det ville vekke til live håpet om et uvillig Norge, et håp selv sofademonstrantene hadde den fantastiske februardagen i 2003, da befolkningen sa nei til krigen og norsk deltakelse i den. Men selv om den offisielle valgkampen angivelig dreier seg om å finne «enkeltsakene», er det en underliggende bred og generell stemning som gjør mulighetene for venstresida så gode. Enten det dreier seg om forsvar av arbeidsplasser eller rettigheter, pensjon, utdanning, helse, eldreomsorg eller oppvekstvilkår for «barn og unge», finnes det en underliggende skepsis mot markedskreftenes løsninger. Denne underliggende misnøyen reflekteres også i meningsmålinger. Spørsmålet er om fellesskapsløsninger og solidaritet – opp mot privatisering og markedskreftenes frie spill – låter tilstrekkelig ambisiøst i Jens og Kristins munn. Problemet er selvsagt ansvarligheten. For regjeringsdyktighet innebærer forutsigbarhet og ansvarlighet overfor de samme kreftene som befolkningen ser på med så stor skepsis. Thorbjørn Jaglands «klargjøring» av de rødgrønnes utenrikspolitikk i sommer er ett eksempel på lojaliteten til USA. Partisekretær Solfjells brannslukking etter at Hallgeir Langeland kom i skade for å kalle en spade for en spade (Irakiske offiserer er quislinger), er et annet. Ansvarligheten ligger også åpent i dagen både i Ap og SV hva det gjelder deres konfrontasjon med kapitalistenes økonomiske prioriteringer. Hvor pinlig var ikke forrige ukes forelesning fra Jens Stoltenberg om at det ikke var noen grunn til å frykte SV i regjering! Viljen til å berolige markedskreftene og deres ideologer med at forandring kun vil foregå innenfor rammer satt av Systemet, kunne ikke vært mer synlig. Denne beretningen om et varslet svik mot befolkningens ønske om virkelig forandring, er det mange av oss på den radikale venstresida som frykter. Men valget av de rødgrønne trenger på ingen måte å bli etterfulgt av oppgitthet og kynisme over at alt Jens og Kristin klarer å få til, er å sminke kapitalismens umenneskelige ansikt. For det første skal vi ikke undervurdere signaleffekten av selve valgresultatet. Størrelsen på seieren betyr selvsagt noe: jo større flertall, desto større mandat og krav om forandring. For det andre er SVs størrelse viktig. Et sterkt SV i regjering vil ha selvstendig betydning som et varsel om at denne regjeringen skal vi kunne kreve mye av, og slåss mye imot når de ikke leverer. Men skal en ny regjering sette fart på kampen for en helt annen verden, er verken SVs tyngde innenfor regjeringen eller RVs tilstedeværelse på Stortinget de avgjørende faktorene. Fra LO til Attac, fra Latinamerikagruppene til Sykepleierforbundet, finnes det en felles forståelse om at uansett valgutfall må allianser bygges nedenfra for å drive igjennom krav. At demonstrasjonene kan bli store, finnes det allerede flere tegn på. Mye av mobiliseringen skjer gjennom organisasjonene som deltar, på sine forskjellige måter. Mest lovende er det kanskje at Fagforbundet i Akershus alene har satt tre personer på jobben med å mobilisere til demonstrasjonen i Oslo. Men skal 3. september bli starten på en ny folkebevegelse, må vi også finne kreative måter å mobilisere på, slik at vi trenger igjennom støyen fra den offisielle valgkampen på skoler, torg og tv-skjermer (se www.oslo2005 for tips). Framfor alt må samarbeidet mellom organisasjonstoppene suppleres og forsterkes av samarbeid mellom aktivister på tvers av organisasjonsskiller lokalt. Jeg vil derfor oppfordre alle Klassekampens lesere, uansett sosialistisk preferanse, om å gå sammen med andre og bygge 3. september.