Du kan bla til neste sideBla med piltastene

I Jotunheimen

I høgfjellet kan professoren og fjellbonden gi uttrykk for deira eksistensielle heroisme i eit truverdig medium.

Alt på E6 i godt over hundre kilometer i timen rett utanfor Oslo, kunne eg merke det. Sjølv om motorvegen både avslappande og medvitstømmande opna lengdesynet mot det framtidige, var det heile tida noko der ute i randsona av synsfeltet. Det var som ein mørk skugge som trengde seg på frå kanten og inn i det synsfeltet som er perspektivlaust, nesten blindt, men som kommuniserer direkte og språklaust med dei delane av hjernen som signaliserer fare, og som iler til med figurlause aningar om eit nytt syn, eit nytt perspektiv – når du i neste augneblink berre må gi etter og snu hovudet. Ein trollsplint i auga! Først i den mektige Gudbrandsdalen mot Hundorp materialiserte skuggen seg til eit bilete. Og for eit syn! Eg kikkar overraska, villfaren oppover dei lange leinene mot fjellet og nedover mot den tunge, breie Lågen i dalbotnen. Kva var dette? Dette var da ikkje norsk natur. Det var i alle fall ikkje slik eg hadde lært å sjå Noreg. Det såg ikkje slik ut verken i skulebøkene eller i Nasjonalgalleriet. Nei, dette var noko heilt anna. Ein vill, mørkegrøn tettvokster strekte seg med tynne fangliner mot himmelen og nedover mot asfalten og kvelvde seg over dei mange lysande vegkroene. Innimellom var det sprengt inn kvadratiske, skarpkanta flater dekorert med maskiner og kvite plastballar strødd omkring. Som ei blanding av hertervigske feberrier og fargesprakande kubisme slo det norske kulturlandskapet mot meg. Og forunderleg tømt for menneske og levande vesen var det, utanom i dei luftkjølte kjempesvære bensinstasjonsbutikkane. Vi køyrde taust vidare i høg fart oppover mot sjølve fjellheimen. Endeleg opna fjellet seg med luftige, vide utsyn. Men det var inga ro som omfamna oss. Fjella blei i staden liggjande der som fjerne tablå i kveldsdisen. Og Gjendesheim minna ufrivillig om eit overfylt flyktningemottak. Eit slags rastlaust Ellis Island før menneska skulle søke seg så mangfaldig bort i eigne fjelleventyr ein stad der oppe. Besseggen i strålande sol, men lenger unna den einsame vandraren kunne ein vel knapt komme, ein maursti av kravlande, pratande turisme på alle språk. Og litt vemodig måtte eg konstatere at nasjonalikonet Besseggen var blitt eit klatrestativ for barn, og at han dessutan avslørte seg stadig meir som eit rustent tivolitårn frå det 19. hundreåret fylt av spektakulære «Vues». Voila, mesdames et messieurs! Akkurat som i det berømte biletet av I. C. Dahl, nicht wahr? Oppglødde over veret og vandringa trudde vi oss på god veg inn i fjellheimen då vi nådde Memurubu midtvegs ved Gjendinsjøen. Men berget det blå lukka seg med eit brak og fjella drog seg tilbake og stivna som todimensjonale kulissar. Og ettersom augo vende seg til trollyset blei vi ståande lamslegne fanga i den nye halvkommersialismens Noreg utan sjanse til å kome oss unna. Innehavaren, ein svær jotunrise med mafiasølvkjede rundt halsen vakta olmt turistvrimmelen alt medan betalingsterminalane dura og blinka overalt.