Høsten 2002 var jeg i Tromsø på «Ordkalotten». Det årlige kulturevenementet skulle denne gang dreie seg om Nils-Aslak Valkeapää, som døde av hjertesvikt 57 år gammel i januar samme år. Nils-Aslak Valkeapää var bildekunstner, fotograf, dikter, essayist, fotograf, komponist, musiker, joiker, filmskuespiller, performance-artist – poet og politiker. Han blei kjent for hovedrolla i Veiviseren. I 1990 fikk han Nordisk Råds litteraturpris for boka «Beaivi Áhcaztan» (Solen, min far). I 1994 åpna mannen OL på Lillehammer som representant for Norges urbefolkning. Ikke uten stor tvil og motstand. Det fantes fortsatt kristne i Norge som var i stand til å beklage offentlig at olympiske leker i et kristent vestlig land skulle innledes med joik: djevelens verk! Valkeapääs samiske navn var Áillohas. Som kultursekretær i urbefolkningenes folkesamband, som han hadde tatt initiativet til, reiste han i årevis rundt og samla dokumentasjon om de arktiske folkeslag, men særlig samenes, historiske skjebne. Da jeg før «Ordkalotten» leste Áilllohas på ny, fikk jeg et nytt syn på det nye i Valkeapääs ordkunst. Den gir en fundamental kritikk av Norge og Vesten. Nordmenn er visstnok for å integrere det fremmedkulturelle? Men: Det norske er og blir det beste. Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland under OL på Lillehammer som samen Áilllohas åpna. Hvor dypt stikker den norske viljen til å integrere andre? For eksempel det samiske? Før Tromsø slo jeg opp i antologier over nordisk dikting. Vinneren av Nordisk Råds litteraturpris glimrer med sitt fravær. Og litteraturhistoriene? Samme resultat. Bortsett fra følgende fine funn i litteraturprofessor i nordisk, Per Thomas Andersens «Norsk litteraturhistorie»: «Laila Stien har også gjendiktet de samiske poetene Synnøve Peersen og Nils-Aslak Valkeapää til norsk», leste jeg. Så noe stod det altså. I «Orientalism» fra 1978 tok den palestinske professor Edward Saïd for seg Vestens syn på «orienten» gjennom de siste 250 åra. Alle ikke-vestlige folkeslag er blitt putta i samme båsen – arabere, asiater, afrikanere: de «eksotiske». De «primitive», «tilbakeliggende»; ikke på høyde med oss, verken kulturelt, økonomisk eller politisk. Orientalismen: den lett nysgjerrige, nedlatende, arrogante, overlegne holdninga Vesten har hatt og har til alle de «Andre». Arrogansen har gått hånd i hånd med Vestens kolonialisering og undertrykkelse av de samme folkene.