Kristin Halvorsens tunge er hvassere enn de andre politikernes. Hun prater i vei og snubler sjarmerende både i uttalen og i grammatikken. Hun begynner påfallende mange setninger med et kort «nei» før hun får samlet tankene og starter resonnementet. Hun er påfallende god og troverdig når det kommer til de sakene hun åpenbart brenner for: skole og barnehager. Men Kristin er sakspolitiker. Hun er en politisk-metodologisk individualist. Strukturelle problemstillinger er ikke hennes sterke side. Du hører aldri Kristin Halvorsen dra en lengre argumentasjonsrekke om nyliberalismen.