Høsten 1988 dro jeg på en såkalt 'opplevelsesreise' til Ecuador. Den mest skjellsettende opplevelsen ble for mitt vedkommende infiseringen av amøbisk dysenteri i Amazonas regnskog hvilket resulterte i et opphold på det katolske sykehuset i Quito. Da fikk jeg til fulle erfare hvor langt – eller rettere kort – man kommer med engelsk, eller for den saks skyld fransk eller tysk, i den spansktalende verden. Der lå jeg mer død enn levende og kunne bare meddele meg ved hjelp av miming (sykepleierne) hvilket førte til en del ubehagelige misforståelser, eller via tolk (legene). Fra den norske generalkonsulen, antagelig en lokal pamp, hørte jeg ikke et knyst. Derimot kom føreren av reiseselskapets minibuss på besøk. Han satt ved sengen og så medfølende på meg. Kommunisere med ord kunne vi jo ikke. Jeg kunne like lite quechua som han norsk, og var omtrent blank i verdensspråket spansk, som han talte flytende. Da jeg kviknet til, begynte jeg å stave meg gjennom overskriftene i hovedstadsavisen og lette i spaltene etter kjente navn. Jeg fant litt om presidentvalget i USA, en del nytt fra Ecuadors naboland, men det meste dreide seg, så vidt jeg kunne forstå, om Ecuador og Quito. To ganger fant jeg en notis fra Europa, den ene fra Berlin, den andre fra London. Og dett var dett. Jeg mintes hva min venninne pollenforskeren hadde fortalt fra en overvintring på Newfoundland. Aldri hadde hun møtt en så selvsentrert befolkning som i den vesle byen med 60.000 innbyggere, og på et så avsides liggende sted. Vi lo godt. Siden har den latteren mang en gang sittet fast i halsen, især når jeg lytter til Dagsnyttsendingene fra NRK. Når det ikke skjer noe helt eksepsjonelt, som terroristangrepene i London i forrige måned, kan det gå dager da det virker som om verden slutter ved Lindesnes. Vi får trøste oss med at land som er enda mindre enn Norge, er like selvopptatte som vi og med enda mindre grunn. Dikteren Carl Ewald utga blant annet en bok med naturhistoriske eventyr som er blitt klassiker i Danmark. Et av dem handler om selvhevdelse. Det begynner med at torsken hovmoder seg overfor hummeren og fortsetter med møter mellom enda mer lavtstående dyr. Sjøstjernen som i kampens hete fikk en av sine fem armer revet av, hovmoder seg over muslingen som sitter fast på svaberget. Da lyder med ett en tynn liten stemme: «Hvem er du?» spør den krenkede muslingen. «Jeg er sjøstjernens arm,» hvisker det. Sjøstjernens avrevne arm! Stakkars krek! Den vesle skapningen forklarer at den kan utvikle seg til en hel sjøstjerne, men får bare hånsord til svar. Noe så primitivt! Æsj! Fortellingen ender slik: «... og så gikk den ut i verden for å finne noen den kunne se ned på».