I sommer har familien Huke hatt stor glede av noen gamle lydbåndopptak av min søster. Hun lærte seg å trykke på rec-knappen på kassettspilleren omtrent før hun kunne gå. I hvert fall før hun kunne snakke helt rent. Opptakene er en oase av improviserte sangtekster til kjente og ukjente låter. Det morsomme er at tekstene ikke henger sammen i det hele tatt. Hun synger bare de ordene som passer til melodiene. Lange remser med nonsens, tullenorsk, tulleengelsk, – og tulletysk (hvis vi regner med «Ein bisschen Frieden»-versjonen). En linje har surret og gått i hodet mitt hele sommeren. Det er når det synges på egenkomponert melodi: «Det var en kopp som spiste opp – en kååsettspiller, en kååsettspiller». Samt en linje som stadig gjentas: «På et skap var det masse kopper, ki ått å king o kong». Opptakene er blant annet gjort på en kassett der det fra før er tatt opp et debattprogram om rovpolitikk. Saklige, litt opprømte stemmer som forsøker å holde hverandre i ørene og lytte til motpartens synspunkt. Ulike hersketeknikker. Men rett som det er avbryter min søster diskusjonen: «Oooooooooo … oæ ja ja! På et skap var det masse kopper, ki ått å king o kong!!» og lignende. En kan si at den kassetten veldig tydelig demonstrerer to ulike måter å omgås språket på. Hva har dette med boken «Loop» av Gro Dahle å gjøre? «Loop» er en bok der bokens «jeg» lever i en nokså ukomplisert tilstand før det lærer seg ord og blir nødt til å organisere dem. Før det skjønner at ordene må henge sammen og gi mening for at det skal kunne delta i sine omgivelser. Slik er det den første gangen jeg'et prøver sin egen stemme (s. 19):«Min lyd var sterk og stram og lang. Den gjorde meg sterk. Din lyd var myk og bløt og varm. Og lydene våre blandet seg sammen.»I denne teksten blir stemmen beskrevet som en sterk kraft som binder menneskene sammen og får dem til å sveve. I neste tekst, «Ordene vokste fram», står det:«Men noe hadde skjedd som vi ikke lenger kunne skjule. Det var sang. Det var høye strupelyder. Det var tungelyder, ganelyder, runde og harde. Det var enstavelser og tostavelser. Det var rytme og trykk. Vi peste mot hverandre. Ba, sa vi og Ko. Vi sa baba, papa, kaka, bobo, boka, koba. Vi begynte å si sssss og ssj.