Følgende «sanne» historie fra Lofoten hørte jeg ofte i mine barndoms somre, mens vi satt inne på hytta og så på at regnet silte ned utenfor vinduet: Det var en gang en inder, han trodde ikke på Kristus sånn som oss, nei han trodde på sola. Hans høyeste ønske var å oppleve midnattssola i Norge, derfor spinket og sparte han i tjue år før han endelig hadde penger nok til reise og opphold i 14 dager. Men akkurat da han var i Norge – og kom i samtale med min mormor – var det dessverre overskyet, fjorten døgn i strekk! Som jeg led med den stakkars mannen, han fikk ikke sett sola en eneste gang. I dag ser jeg at dette er en slags myte om det å feriere i Norge. Fortellingen oppsummerer på finurlig vis hvordan det oppleves med en dårlig sommer for oss nordmenn. Sola er grunnleggende for alt liv på jorda. Det er derfor ingen overdrivelse å påstå at det ikke finnes noe menneske som ikke lar seg påvirke av sola. At sola har en sentral plass i nesten alle religioner er derfor ikke å undres over. I de fleste kulturer finner vi noen grunnleggende motsetninger som ordner verden. Sola er med på å skape flere av dem. Solas bevegelse, soloppgang og solnedgang gir oss dag/natt, lys/mørke, varm/kald. I utvidet betydning symboliserer dette også ofte liv og død. I vest der sola går ned representerer den nesten alltid død, mens øst der sola står opp fødsel og død. Til og med neandertalerne orienterte sine graver etter en øst/vest akse. Som himmellegeme står sola ofte i et symbolsk motsetningsforhold til månen. I moderne symbolisme står sola ofte for individets bevissthet og styrke, mens månen for det ubeviste, galskap og mystikk. I barnetegninger, som er en slags spontanproduksjon av symboler, er en lykkelig scene nesten alltid komplettert med en stor rund sol, mens ulykkelige barn ofte maler en helt sort himmel. Om sommeren flommer avisene over med godord om hvilke positive effekter vi får av sola. I mange religioner forbindes også sola med kraft og styrke. Helt fra bronsealderen har sola vært forbundet med kongemakt og kraft, og i samfunn som har lagt vekt på kongen sånn som det egyptiske Farao og den romerske Cesare har begge vært knyttet til sola. At denne symbolikken stadig er levende i dag ser vi for eksempel i kroningstalen til dronning Elizabeth II av England. Her bad erkebiskopen for at kongetronen «may stand fast in righteousness forevermore, like the sun before her and as the faithful witness in heaven.» At en sol som er på himmelen døgnet rundt kan føles som et ekstra sterkt nærvær av det hellige er forståelig. Her er universets faste og uendelige rytme med soloppgang og solnedgang rett og slett opphevet. Hva en soltilbeder tenker om mørketida kan vi jo bare forestille oss. At en del av verdens grunnleggende orden bryter sammen her oppe ved polene, er det så å si bare nordmenn som opplever. Det er jo nesten ingen andre som bor så langt nord som oss. Men ingen skjønner bedre enn oss at det spanske ordtaket «som en nordmann på en solløs sommer» beskriver en forvirret og ulykkelig sjel.