Jeg leser for tida opp igjen nylig avdøde Finn Gustavsens selvbiografi «Rett på sak» fra 1968. Glimrende lesestoff for enhver politicus, også for å forstå dagens politiske Norge (og Tyskland, der en lignende strid mellom sosialdemokratiet og venstreopposisjonen er under oppseiling, se egen sak). Dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 var et politisk jordskjelv som rystet sosialdemokratiet så hardt at folk så å si mistet forstanden. Hatet mot SF-erne fra Arbeiderpartifolk var betydelig og lite lekkert. Gustavsen, Asbjørn Holm, Per Aavatsmark og andre sosialister på den tredje vei ble skjelt ut for å være fascister, kryptokommunister, splittelsesmakere og sovjetagenter, og klimaet mellom SF og moderpartiet Ap var en kald krig på mikroplanet. Ap så på dannelsen av SF som et gedigent svik mot arbeiderklassen og dens interesser. SF mente det var Ap som hadde sviktet den samme arbeiderklassen. «Vi har lenge hatt en Arbeiderpartiregjering», sa Gustavsen i sin berømte Kings Bay-tale i 1963, «men det er lenge siden vi har hatt en arbeiderregjering». Arbeiderpartiets legendariske partisekretær Haakon Lie var i harnisk. Haakon var viden kjent for sitt temperament og beinharde håndhevelse av den demokratiske sentralismen. Antikommunisten Haakon Lie, mannen bak den notoriske pamfletten «Kaderpartiet» fra 1954, var leninist god som noen, og tolererte ikke avvik fra den vedtatte linja. Han var hjernen bak eksklusjonene av Gustavsen og andre som igjen førte til dannelsen av det nye partiet. Og da det nystartede SF ville være med på lik linje med de andre partiene ved Stortingsvalget i 1961, ble Haakon Lie rasende. Og enda mer rasende ble han da Arbeiderpartiets utplasserte kringkastningssjef Kåre Fostervoll gikk med på å gi SF to korte sendinger i NRKs første valgdekning i fjernsynet. Etter at Finn Gustavsen fikk vite om Fostervolls avgjørelse i et møte på Marienlyst, var Haakon Lie en av de første han møtte. Han Haakon pekte mot Gustavsens ørneaktige nese og freste: «Lykke til i Fjernsynet, med det fjeset!» Haakon Lie foraktet SF og så på dem som verdensfjerne akademikere uten møkk under negla. Og de unge radikalerne så på ham som et politisk fossil underlagt Washington. «McLie», ble han kalt, med klar referanse til den hysteriske kommunistjegeren, senator Joseph McCarthy. Haakon var det fremste symbolet på det unge radikalere (og andre) så på som et autoritært og udemokratisk sosialdemokrati. Da han etter hvert måtte trekke seg som sekretær i PARTIET (som Gustavsen konsekvent skriver), ble det oppfattet som et sikkert tegn på at Ap så smått begynte å innse at tidene for alvor hadde forandret seg. Haakon Lie hadde ikke forutsetningene for å skjønne det politisk-kulturelle jordskjelvet ungdoms- og studentopprøret førte med seg over hele den vestlige verden. Nå, i en alder av 99, er han atter på banen, og er blitt et symbol på en tid som mange radikalere med historiens ironi lengter tilbake til. Sommerens VG-oppslag om hjemmehjelp i nyliberalismens tid med Haakon Lie i hovedrollen, var et genialt grep som virkelig satte fingeren på den fundamentale endring det norske samfunnet har gått gjennom de siste årene. Og nå – over hele forsiden på det fordums partiorgan Arbeid ..., unnskyld, Dagsavisen – erklærer Haakon Lie at jo, et samarbeid med venstresosialistene er det som skal til for å få veltet Bondevik-regjeringen. Haakon mener de største problemsakene mellom SV og Ap er ryddet av veien og at et formelt regjeringssamarbeid er veien å gå. Haakons «velsignelse» er tilsynelatende mest av kuriøs interesse, men betyr noe langt mer. Når Haakon Lie – av alle!