Skribentene, meningsprodusentene, forfatterne, vennene mine, det berømte folket. De blogger alle sammen. I det siste har de hatt dueller. Som ild i tørt gress har bloggerne sendt oppfordringer til hverandre om å svare på en litterær sjølmelding. Formelen er enkel: Hvor mange bøker eier du? Hvilken bok kjøpte du sist? Nevn fem bøker du har lest mer enn tre ganger. Hvilken bok leste du sist? Og til sist: Hvem vil du skal svare på dette? Så går stafettpinnen videre, eller som en av de mer interessante bloggerne sa, denne selvutleverdene sjølmeldinga. La oss, i sosiologiens og moralismens navn, kalle en blogg for en blogg og kremte: Selvutleverende er vel neppe ordet. Selviscenesettende er hakket mer treffende. For nettfolket får navnenevne og skinne i all sin glans på blogspotene sine, med referanser til «Ferdydurke» («Etterspurt kult-bok» står det med blyant og gammelmanns antikvariatskrift i mitt eksemplar), «Autisterna» og «S/Z».Det sies at Althusser hele sitt liv var skrekkslagen ved tanken på at noen skulle oppdage at han ikke hadde lest «Kapitalen». En litterær kanon har ubestridelige fordeler: Den er kritiserbar, den er et redskap mot kulturnivellering, og den er som en eneste lang tipsliste til lesere. Men en kanon er også en enestående hersketeknikk. Akkurat som når forfattere og forlagsfolk outes for ikke å ha lest Ulysses hver gang kulturjournalistene har anledning til det, ligger det grunnleggende skam og angst i det å ikke ha lest de viktige og riktige bøkene, når man blir ferska i det. Så, dere vil ha selvutleverende? Oppdater bekjennelsespoesien! Bloggere, skrid til andre verk og svar på dette: Hvilken bok skammer du deg mest over å ikke ha lest? Og hvilken bok lot du sist som om du hadde lest?