Det har vært en interessant sommer for oss i miljø- og fuglevernkretser. Man skal nesten tilbake til 1800-tallet for å finne en lignende hets mot utpekte syndebukker i naturen som i 2005. Mens ørn og hauk den gang måtte bekjempes med alle midler for å verne om jaktbart vilt, er det særlig måkene som nå får unngjelde. Måkeskrik synes mange steder å være en større påkjenning enn trafikkstøy, har skyld i nedgang av andre dyre- og fuglearter, samt generell ugagn. Skal vi tro de som skriker høyest. Debatten har så langt holdt et farlig lavt faglig nivå og direkte feilinformasjon har også stått på trykk her i Klassekampen (til vårt forsvar: småtekster på baksiden utgir seg knapt for å være objektiv fakta). Dette kunne ha oppildnet meg til å holde et flammende innlegg til forsvar for den svake part, informere om måkers fortreffelighet og peke på noen årsaker til at måker i noe større grad enn tidligere trekker inn til byene. Men hvem liker å være tante Sofie, den som hele tiden passer på, kjefter og er i forsvar?