I slutten av juli blir vi bedt i formiddagsbryllup i Tinghuset. Kan det gå bra? Sånn er det en skeptisk stemme inni meg som tenker. Er ikke hun en vakker, klok og livsglad kvinne med voksne barn, innvandrer fra en katolsk storby i sentral-Europa? Er ikke han en norsk Einzelgänger, musikk- og litteraturinteressert, men likevel med oppvekstbakgrunnen sin preget av Garborgs ord om lutheranere som «grev seg gjenom livet med gruvling og slit, putlar med jordi og granskar skrifti, pinar korn av aur'en og von av sine draumar, trur på skillingen og trøyster seg til Gud»?I løpet av denne lørdagsformiddagen blir den skeptiske stemmen langsomt mer utydelig, for til slutt å forstumme helt. Det begynner i Tinghuset, der to unge kvinnelige jurister med olabukser under de lange svarte kappene, gjennomfører selve seremonien på en fin måte. Det fortsetter med den lange bryllupslunsjen i en venneleilighet med sentrumsutsikt, der bruden framfører et egendiktet eventyr, musikkbekjente av brudgommen opptrer med vokal, klarinett og piano, pianisten framfører en brudgomskomponert sang og brudens datter holder en stilfull tale for sin mor og hennes nye mann.