Med utgangspunkt i en lite vellykket flyreise med Ryanair til Venezia via London, benytter sosialantropologen K. C. Myhre hele to Klassekampen-sider (onsdag 27. juli) til å lansere og utprøve følgende tese: «De europeiske lavprisselskapene legemliggjør i en viss grad den nyliberale filosofien». Myhre hadde nemlig unngått å få med seg det som var den store nyheten den gang disse flyselskapene dukket opp – at de ikke leverer noen ferdigpakke, at de derimot opererer som et hvilket som helst annet transportselskap der man kjøper billetter for hver enkeltstrekning og setter sammen reisen selv. Dette klarte ikke artikkelforfatteren helt bra, og skylder monotont og pompøst på nyliberalismen. (Til det kunne man svare: Ingen tvinger deg til å velge som du gjorde. SAS er der for deg. De er selvsagt ikke mindre kapitalistiske, mindre forurensende eller mindre styrt av global markedsøkonomi og konkurransehensyn; de leverer bare et annet produkt, det som før omtrent var det eneste, og tar seg betalt for det.) Min opplevelse første gang jeg fløy med Ryanair, var en helt annen. Jeg følte meg hensatt til ungdommens interrailturer og ble sjarmert av den avslappa atmosfæren både hos kabinpersonalet (kule irer) og passasjerene – mange av dem så mer ut som ryggsekkloffere enn pengestinne turister med forhåndsbestilte hotellværelser i verdens dyreste byer. (I tillegg slapp vi å bli pådyttet den lille overemballerte matesken man knapt orker å spise halvparten av og som deretter kastes.) Enten har man lagt opp til gode marginer ved bytting av fly, litt mer enn ved bytting av tog, eller man har alternativene klare – om det er å ringe en gammel venn i London, rulle ut soveposen i avgangshallen (og få god tid til å studere Fosters arkitektur i terminalbygget på Stansted) eller rett og slett hoppe på en annen billig strekning og altså skifte reisemål. Jeg har også selv sittet og sett på klokka under en forsinket overfart med Ryanair – det var strekningen Bergamo-Hahn, på vei hjem fra Italia, alene med to småbarn. Det var ikke måte på oppfinnsomhet blant medpassasjerene som lurte på om vi kom til å rekke den videre forbindelsen til Sandefjord, her dukket det opp en rekke fantasifulle forslag (blant annet leie av felles buss) som tydet på en utopisk-kollektivistisk innstilling heller enn «en hobbesiansk ønskedrøm der alle kjemper mot alle». Men da flyet landet og minuttene til neste avgang var blitt farlig få, viste Ryanairs ansatte seg behjelpelige med snarveier som sikret oss alle. For ordens skyld: Jeg har ingen personlige interesser av å forsvare Ryanair (eller Sterling eller Norwegian, for den saks skyld), jeg ønsker hele verdenskapitalismen nedenom og hjem, vil helst slippe å måtte velge mellom ulike leverandører av like produkter som strøm, telefon m.m., og kunne i tillegg ønske at alle, også vi i den rike delen av verden, gikk over til langsommere og mindre forurensende måter å reise på. Men å gjøre små flyselskaper, som tilbyr et reelt og mer folkelig alternativ til de veletablerte og «finere» selskapene, til skyteskive for det antikapitalistiske kruttet, blir for sløvt. Myhre kunne latt sin egen tvil komme tiltalte til gode, i stedet for å ty til konspiratoriske teorier: «Man kan ikke si det sikkert, men omstendighetene tilsier at Ryanair utnytter kompleksiteten og rigiditeten som er muliggjort og begrunnet av nyliberal praksis.» Er dette en troverdig konklusjon? Myhres avsnitt om to-formålsoppkastposene er morsomt, men jeg får ikke lyst til å spy mer av, eller i, disse posene enn av all den glorete reklamen i taxfreeblekkene til «de nasjonale flyselskapene». (Og var ikke dette en ganske lur og ressursvennlig idé?) At man ikke har et reservert sete å dumpe ned på, der konkurransemomentet i tilfelle bare ville vært rykket et hakk fram i prosessen til skranken for innsjekking, forsterket for min del bare interrailfølelsen. Den gang man som regel slapp maset med å forhåndsbestille sitteplass og faktisk kunne sette seg ned ved siden av en som kanskje så litt hyggelig ut. Mens Myhre mener at passasjerene her blir «omdefinert til konkurrenter i en kamp om knappe ressurser, helt i tråd med det nyliberale synet på sosialt liv», vil jeg tvert imot si at det er noe humant over dette – et kjennetegn på godt sosialt liv kan blant annet være å slå seg ned ved det kafébordet man vil, med de folka man vil. Og jeg lurer på hva slags knappe ressurser Myhre egentlig sikter til, for det er jo ikke sånn at disse flyselskapene selger tjue billetter mer enn antall seter i flyet og så lar passasjerene leke stolleken idet de stiger ombord? Hva med å spare den slags dramatiske utsagn til langt mer alvorlige situasjoner, for eksempel verdens matvaresituasjon og den brutale skjevfordelingen av godene? I den kampen har både Myhre og jeg vunnet ganske drabelig, uten å løfte en finger. Flaks for oss. (Litt uflaks midt i den generelle flaksen når vi ikke rekker en flyforbindelse, selvfølgelig.) Å skrive om hva vi kan gjøre, eller hva som kan gjøres, med dén skjevheten – noe Myhre kommer inn på mot slutten av artikkelen – er da også en langt større og radikal utfordring enn å surmule offentlig over litt tapt tid og penger i forbindelse med en helgeutflukt til Venezia med feil flyselskap, under påskudd av å analysere nyliberalismens utvekster. Mens SAS-ledelsen, om de mot formodning leser Klassekampen, kan gni seg i hendene og tenke: Nå får vi alle de rød-grønne passasjerene! De pengesterke blant dem, i hvert fall. Som samtidig vil tro at de er med på å bekjempe nyliberalismen og verdens fattigdom når de bekvemt tar seg «en helg i utlandet.» Jippi!