Terje
Gifter du deg med ei storesøster, får du ein lillebror på slep. Det var det han gjorde, Terje. Han gifta seg med storesøstra mi og fekk ein femten år yngre svoger på slep. Og han taua meg trufast. Dei studerte i Oslo, både søstra mi og Terje, og sjølvsagt var det stas for småguten frå småbyen å besøke hovudstaden. (Det er tidleg sekstital – fly er ikkje for folk flest og fjernsynet har knapt nådd det nordafjelske). Og svoger Terje tok med stor iver fatt på oppgåva å vise tolv-trettenåringen dei verkelege verdiane i storbyen. Så vi gjekk på internasjonalt friidrettsstevne på Bislett. Bislett Games låg mange år fram i tida, men det var ikkje dårlege deltakarar vi såg frå sittetribunen denne sommarkvelden heller. Eg hugsar best ein indisk 400-meterløpar med stor turban og langt skjegg – ein ekte sikh. Og Terje kommenterte med sakkunne – spesielt alle løpsøvingane. Ikkje så rart det – han hadde ein av dei beste hundremetertidene i det radikale studentmiljøet. Ein svoger med pers på elleve blank var det all grunn til å vere stolt over. Nokre dagar etter gjekk vi i det relativt nyåpna Munch-museet på Tøyen. Friidrett og bildekunst – det var spenn og spenst i oppfostringsplanen hans. Sant å seie hugsar eg ikkje mykje Munch. Eg hugsar best da Terje – etter at vi hadde vandra runden rundt og sannsynlegvis må ha sett både Madonna og Skrik – spurde meg om eg kanskje ville ha noko. Sjølvsagt ville eg gjerne ha noko og tenkte på is, brus, sjokolade og gjerne både/og. Men sånn tenkte ikkje Terje. Vi gjekk ikkje i kiosken. Vi gjekk i museumsbutikken. Kanskje eg ville ha eit postkort? Eg gjekk ut av Munchmuseet med eit ferskt nummer av Kunst og Kultur som mellom anna inneheldt ein artikkel av arkitekt Einar Myklebust om Munchmuseets arkitektur. Eg tenkte at eg hadde hatt meir lyst på is. I dag tenkjer eg på at den isen hadde fort vorte spist og fort vorte gløymt. Eg har aldri gløymt at vi ikkje kjøpte is. På veg frå ferie i Danmark til Terjes gravferd i Kristiansund kom eg over ein artikkel i Jyllandsposten om undervisning – både hans og mitt levebrød. Artikkelen handla om faglegheit og forklara ordet fag som noko med rot i ordet fuge, samanføying. Kunnskapar kan vi alle ha. Terje hadde meir kunnskapar enn dei fleste. Men han var i tillegg fagleg. Han kunne fuge kunnskapane sine saman til eit tydeleg mønster, slik at kunnskapane ikkje vart lausrivne bitar, men eit solid og stødig golv. Eit golv som er ein ståstad. Eit golv som tåler tråkk. Sånn blir kunnskap fagleg, og sånn blir det faglege humanistisk. Takk, Terje. Robert Øfsti er lærar
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent