På forsiden av Aftenposten mandag 1. august mener psykologiprofessor Ståle Einarsen at et fornuftig tidspunkt for å få barn er 23 år. «Nyheten» er nok en gang at kvinner venter for lenge med å få barn. Denne gangen er resonnementet slik: Hvis du får barn i begynnelsen av 30-årene, er du utbrent som 44-åring. Da er du nemlig på toppen karrieremessig samtidig som du har små barn, og foreldre som begynner å bli gamle og syke. Alt dette er selvfølgelig kvinnens ansvar, hvis vi skal være «realistiske», som Einarsen liker å kalle det. Bortsett fra psykologiprofessoren og en avdelingsoverlege som sier at de biologiske faktorene taler for at man får barn før man fyller 30, er det bare kvinner som blir intervjuet i saken. Dette er avisas «kvinnestoff», mennene får bla videre til sporten. Og her er vi ved kjernen av problemet: Helt siden jeg gikk og trillet babydokken min som toåring, har jeg blitt sosialisert til at jeg en gang skal bli mor. Mens jeg fikk dokkevogn, fikk mine jevnaldrende med utovertiss fotball. Og fortsatt tenker de mer på fotball enn på å få barn. Det er i hvert fall min erfaring. Jeg har møtt nok av dem som vil øve seg på å få barn, men ingen som faktisk vil ha barn med meg. Like fullt er det jeg som er den egoistiske. Vil jeg ha barn er jeg en eiesyk verpesjuk høne. Vil jeg ikke ha barn er jeg en «frigid karrierekvinne».Einarsens kolleger har tidligere denne sommeren uttalt seg til pressen om at kvinner blir utbrente fordi de har for store forventninger til seg selv. Jeg vil ikke tro forventningene blir mindre av slike oppslag, som det i Aftenposten mandag. Da er det langt mer konstruktivt med pappapermisjon, flere barnehageplasser og en bedre eldreomsorg. Når ble det forresten «realistisk» at vi kvinner skal ta ansvaret for mange år med feilslått sosialpolitikk?