De siste 10 årenes forskning har ført til nye innsikter om de høyrepopulistiske partiene i Europa. Velbegrunnede, om ikke endelige, forklaringer er gitt på deres valgmessige suksess, effektive propaganda og rollen de spiller i det «liberale demokratiet». Enkelte forskere drister seg nå til og med, etter mange års resignasjon, til å se seg om etter mulige mottiltak mot høyrepopulismens tilsynelatende uavvendelige vekst. I det første samleverket om den nye høyrepopulismen i Vest-Europa og USA (populisme er ikke utelukkende et fenomen i vår tid eller i vestlig kultur), utgitt av statsviteren Hans-Georg Betz i 1994, ble fenomenet fremdeles oppfattet som et utslag av en type politisk opportunisme som ville falle sammen som et korthus så fort den ble avslørt som useriøs i møtet med det politiske livs harde realiteter. Utviklingen de påfølgende år motbeviste denne antagelsen grundig. En tese som sto seg, var imidlertid påstanden om at den sosiologisk sett noe diffuse gruppen «moderniseringstaperne» har båret høyrepopulistene frem i valg etter valg.