Under vårens debatt om åndsverkloven (ÅVL) ble det stilt spørsmål ved folkebibliotekenes gratisprinsipp, og blant annet Kopinors John-Willy Rudolph valgte freidig å avgrense det til å gjelde «faktisk utlån». I Klassekampen 5. juli oppfordret han Norsk bibliotekforening (NBF) til å foreta en «eksegese av prinsippet», noe vi gjerne gjør, i det vi blant annet kan vise til håndfaste uttalelser fra både Stortinget og Justisdepartementet. Ifølge § 1 i biblioteksloven (BL) skal folkebibliotekene «fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet (…) ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet». NBF mener det bare er gjennom et moderne gratisprinsipp alle kan få tilnærmet lik tilgang til kunnskap og kultur. Uavhengig av bibliotektilbudet vil et stadig mer avansert marked tilby et bredt og voksende spekter av nettbaserte kunnskaps- og kulturtjenester for den som vil og kan betale. Alternativet til gratisprinsippet er at markedet styrker seg også på biblioteksfeltet; at bibliotekene sakte, men sikkert vil bli dreid i kommersiell retning; inntjeningskravet vil uvegerlig føre til økt vektlegging av det populære. Ulike regjeringer har siden begynnelsen av 1980-tallet fremmet ulike forslag om å svekke gratisprinsippet, med skiftende argumentasjon og manglende dokumentasjon. Forslag om brukeravgifter har vært knyttet til «spesielt dyre tjenester», utlån av video, datasøk, tjenester for næringslivet, fjernlån, «enebruk», og nå sist «informasjonstjenester langt ut over tradisjonell utlånsvirksomhet». Hadde de ulike regjeringene lykkes med sine forslag, ville en i norske folkebibliotek i dag forvaltet et regime med en utrolig stor mengde brukeravgifter som ville overgå alle kjente systemer i den vestlige verden. Heldigvis har forslagene lidd nederlag kontinuerlig i Stortinget. Men stadig nye forslag fremmes – denne gang tilsynelatende i tråd med det norske rettighetshavere ønsker. Da regjeringen kunngjorde sin nye bibliotekutredning i juni 2004 var mandatet fritt for elementer om brukeravgifter. Men i Ot prp nr 46 (om ÅVL) i februar var det helt nye toner; spørsmålet om gratisprinsippet skulle reises på nytt i forbindelse med innføring av avtalelisens for bibliotekene. Det heter nå dessuten at «Spørsmålet vil bli drøftet også i det bredere utredningsarbeid om fremtidens bibliotek som nå er igangsatt». Dette åpne forsøket på igjen å svekke gratisprinsippet ble i juni avvist av et enstemmig Storting, som uttalte:«(…) avtalelisenser er ment å være et supplement til eksisterende mekanismer der disse ikke fungerer eller er hensiktsmessige. Komiteen mener at å inngå lisensavtaler for å gi utvidet adgang til materiale i biblioteket ikke vil være noe prinsipielt nytt sett i forhold til gratisprinsippet. Det å åpne for avtalelisens i bibliotekene gir ikke grunnlag for å reise spørsmålet om gratisprinsippet i bibliotekutredningen.»Stortinget henviser også til en klargjøring av gratisprinsippet i forhold til datatjenester fra Justisdepartementet (JD) i 1995. JD viser til lovforberedelsene og mener det «synes … nokså klart at man har ment at datatjenester faller inn under uttrykket «annet egnet materiale» (som skal være gratis, jf BL §1 – vår anmerkn.). JD viser også til forarbeidene der de fastslår at «Ved vurdering av nye tjenester må den fysiske publikasjonsform være mindre avgjørende enn materialets innhold og kvalitet».JD peker imidlertid på at det per 1995 forelå to juridiske utredninger som begge konkluderer med at «bibliotekene til en viss grad kan ta betalt for datatjenester», forfattet av henholdsvis professorene Jon Bing og Hans Petter Graver. JD desavuerer uttalelsene både fra Bing og Graver om at bibliotekene kan ta betalt for datatjenester innenfor gjeldende lovgivning og «er kommet til et annet resultat. Datatjenester vil ofte være et reelt alternativ til boksamlinger, for eksempel vil Lovdata […] være et alternativ til anskaffelse av forskriftssamlinger (Lovdata er seinere i all hovedsak blitt tilgjengelig gratis – blant annet etter påtrykk fra biblioteksektoren – vår anmerkning). En avgrensning av gratisprinsippet mot datatjenester vil derfor i praksis kunne føre til et stadig snevrere gratisprinsipp, ved at bibliotekene av økonomiske grunner velger datatjenester framfor bokutlån. (…) Da vil tilgangen til informasjon rent faktisk bli forskjellig avhengig av om brukeren kan/vil betale for den. (…) Etter vår oppfatning har lovgiveren klart gitt uttrykk for at prinsippet har flere fordeler enn ulemper og skal følges.»Kopinors oppfatning om at gratisprinsippet bare gjelder «faktisk utlån» er altså ikke i tråd med Stortingets oppfatning. Kopinors begrensning er snever og umoderne og fanger ikke opp de viktige teknologiske endringene de siste tre tiårene. Et samlet Storting ga i ÅVL-debatten for første gang en autoritativ uttalelse om gratisprinsippet (Innst.