I vår utga den svenske forfatteren Anders Ehnmark boken «En stad i ljus» om den italienske kommunisten Antonio Gramsci. I boken legger Ehnmark særlig vekt på Gramscis tanker omkring demokrati og folkebevegelser, og hans tro på mennesket i kampen mot hegemoniet. Gramsci blir av mange sett på som en av venstresidens mest sentrale tenkere, og han er en av få teoretikere i Vest-Europa som har gjort et vellykket forsøk på å utvikle en ikke-dogmatisk forståelse av marxismen. Det kanskje færre er klar over er Gramscis bidrag til marxistisk religionsteori. Innen den kommunistiske bevegelse er Gramsci faktisk blant dem som viet religiøse spørsmål størst oppmerksomhet. Han mente religion som fenomen bærer i seg en dobbel funksjon, som gjør at den avhengig av omstendighetene enten kan legitimere den sosiale orden, eller føre til sosial protest. Gramsci oppfattet ikke marxismen som en ren vitenskap om økonomi, men som et uttrykk for forholdet mellom økonomi og bevissthet. Dermed forkaster han et skarpt skille mellom basis og overbygning. Ifølge Gramsci er ikke religion kun en refleksjon av de økonomiske forholdene i basis, men har en sterkere og mer uavhengig posisjon i samfunnet. Han bryter samtidig med den tradisjonelle marxistiske religionsforståelsen, som kun ser religionens funksjon som fremmedgjørende og virkelighetstilslørende. Ironisk nok er den mye brukte opiumsmetaforen ikke særlig marxistisk i det hele tatt, men en rådende oppfatning på Marx' tid. Marx var preget av sin samtid, og skrev de berømte ordene «Sie ist das Opium des Volkes» mens han fremdeles var elev hos Feuerbach og sterkt inspirert av nyhegelianismen. Det vil si at han så på religion som selve fremmedgjøringen av den menneskelige essens. Ifølge religionssosiologen Michael Løwy er derfor Marx' religionsanalyse på dette tidspunktet (1844) før-marxistisk, ahistorisk og uten klassereferanser. Marx' religionsforståelse hadde likevel på dette tidspunkt en dialektisk kvalitet. Han mente den religiøse lidelsen var et uttrykk for den virkelige lidelsen, og på samme tid en protest mot den virkelige lidelsen. Marx var dermed heller ikke fremmed for religionens doble funksjon. Gramsci går lengre og mener religion både kan legitimere status quo, og fungere som en protest mot det rådende hegemoniet. Hegemoni er et sentralt begrep hos Gramsci. Hegemoni kan forstås som ledelse, men er samtidig noe mer. Man kan ikke vinne hegemoniet kun gjennom makt og tvang, man må også herske over folks ideer. For å kunne styre må det derfor eksistere en viss enighet, og for å kunne bekjempe hegemoniet og eventuelt vinne revolusjonen, må denne enigheten brytes ned. Gramsci fokuserer derfor på de intellektuelles rolle både i bevaringen av den etablerte samfunnsordningen og i revolusjonsprosessen. De tradisjonelle intellektuelle er med på å skape og opprettholde passende verdensbilder, mens de undertrykte i samfunnet ubevisst opptar disse ideene og aksepterer dem. Derfor er det viktig med utdanning som kan skjerpe bevisstheten. Gramsci mente undertrykking like mye var et resultat av moralsk og intellektuell indoktrinering, som en konsekvens av de økonomiske forholdene i samfunnet. De intellektuelle er imidlertid ikke knyttet til en bestemt klasse, men hver klasse har sine egne organisk intellektuelle. For å vinne hegemoniet og etablere et mothegemoni, må de undertrykte klassene få frem sine egne organisk intellektuelle, og på den måten knuse de gamle verdensbildene som er med på å opprettholde skjevhetene i samfunnet. Gramsci har stor tiltro til mennesket som tenkende vesen, og mente revolusjonen må gjøres av massene og ikke av en liten avantgarde. Spørsmålet er hvordan religionen kan virke i denne prosessen? Ifølge tradisjonell, marxistisk religionsteori vil religionen være med på å opprettholde status quo. Ved å gi håp om fremtidig frelse, vil menneskene sløves i denne verden. Det betyr at religionen skygger for en reell kamp mot den etablerte samfunnsorden. Ser vi nærmere på for eksempel hinduisme, kristendom og islam er det ikke vanskelig å se at religionen kan ha, og har hatt, en slik funksjon i samfunnet. Indias klassesystem bygger på hinduismens forestillinger om karma og gjenfødsel. Din gjenfødsel er avhengig av dine handlinger (karma) i ditt forrige liv, og avgjør din plass i det indiske samfunnet. Din situasjon er derfor helt og holdent et resultat av dine egne handlinger, og kan forklares på bakgrunn av god eller dårlig oppsamlet karma. Hinduismen kan slik ses som et vanntett logisk system som legitimerer forskjellene i samfunnet. I kristendommen finner vi også flere eksempler på at religionen har vært brukt, og fremdeles brukes, for å legitimere den sosiale orden. I Latin-Amerika finner man nære bånd mellom konservative makthavere og den katolske kirke, og i dagens USA bruker president Bush kristne metaforer i kampen mot terror og verdens ondskap. Også innen islam ser vi at religion anvendes for å legitimere og regulere både det offentlige og private rom. Betyr det at religionens fremste funksjon er å legitimere status quo? Ikke dersom vi anvender Gramscis ideer om religionens doble funksjon. Ifølge Gramsci bærer religionen nemlig i seg også kimen til sosial protest. Parallelt med kampen mot det britiske kolonistyret i India, kjempet Mahatma Gandhi mot diskriminering på bakgrunn av kaste. Som hindu var han opptatt av å holde fast ved sannheten, og ikke-vold (ahimsa) var hans motstandsstrategi. Inspirasjonen fant først og fremst i det religiøse verket Bhagavad Gita. I Latin-Amerika vokste den katolske frigjøringsteologien frem som en grasrotbevegelse i protest mot undertrykkingen, og selv flere pinsebevegelser i Latin-Amerika har forkastet den tradisjonelle, institusjonaliserte religiøsiteten og blitt en protestbevegelse for den fattige bybefolkningen. Den muslimske verdens motstand i dag mot vestlig kapitalisme, kan også leses som en protest mot det etablerte vestlige hegemoniet. Religionen fungerer i denne sammenheng som en samlende kraft. Islam gir inspirasjon og styrke til å kjempe mot hegemoniet, og Koranen er deres viktigste våpen. Ifølge Gramsci er religion derfor noe mer enn opium for folket.