Enkel populisme, skrev VG på lederplass onsdag. Denne gangen var det min tur til å få dette styggeste stempelet i norsk politikk i pannen. Det sårer ikke så veldig. I mitt gamle Pax-leksikon står det nemlig om populismen at ordet kommer av latin populus; folk, og politiske ideer som bruker eller tilegnes denne betegnelsen er gjerne forankret i «det jamne folks» interesser og virkelighetsoppfatning. Videre står det at populister gjerne kjennetegnes ved tillit til at samfunnet kan utvikles uten (…) maktkonsentrasjon. Beskrivelsen passer veldig godt på SVs forslag om å innføre deltakende budsjettering i norske kommuner. Det går i korthet ut på å gi befolkningen direkte makt over deler av kommunebudsjettet, slik at alle innbyggerne kan være med på å bestemme hvordan lokalsamfunnet deres skal utvikles. At høyresiden og VGs lederskribent synes dette er en dårlig idé, er høyst forståelig. I de byer som har tatt i bruk deltakende budsjettering har systemet vist seg å være et bolverk mot markedsmakt, og revitalisert den politiske styringen som nå forsøkes privatisert vekk i norske kommuner. Mens et norsk kommunebudsjett vedtas av 40-50 representanter, og i høyden påvirkes av noen titalls lobbyister og aktivister, er titusener av byens innbyggere med på å bestemme kommunens prioriteringer i en rekke byer i Brasil. Der er ansvaret for å vedta mange av budsjettprioriteringene delegert fra ordfører og bystyre til innbyggerne selv. Prosessen foregår gjennom et system av folkemøter og valgte delegater fra lokalmiljøene. Deltakende budsjettering ble først utviklet i Porto Alegre, og har siden spredd seg til byer over hele Latin-Amerika. Også den spanske byen Sevilla har nå innført slikt direkte demokrati. Det er ikke tilfeldig at det er i kommuner styrt av venstresiden folkemakt utvikles. Da det radikale arbeiderpartiet PT kom til makten i brasilianske byer, forstod de raskt at det trengtes et bredt engasjement for å få til sosial forandring, og at denne forandringen ikke aleine kunne skapes fra kontorene i rådhuset. Det trengtes en mer direkte folkelig inngripen i politikken, og det trengtes grep som kunne styrke den fattige befolkningens politiske selvtillit og evne til handling. Den nye venstresiden som vokser fram fra de sosiale bevegelsene rundt World Social Forum kjennetegnes av sin søken etter å fordype og utvide demokratiet. Den har sett hvor galt det gikk den gangen venstresiden trodde at partiledere, byråkrater og sosial ingeniørkunst kunne bygge sosialismen aleine. Nesten alle løfterike forsøk på sosial frigjøring i dag handler om å utløse kraften på grasrota i samfunnet. Det går igjen helt fra zapatistene i Mexico til norske modellkommune-forsøk. Den viktigste effekten av direkte demokrati er deling av makt og økt folkelig deltakelse i politiske beslutninger. Slik endres maktforholdene i et lokalsamfunn, og det blir vanskeligere for pengemakt og lobbygrupper å påvirke beslutningene. En annen konsekvens av dette er at det blir lettere å bekjempe korrupsjon. Deltakende budsjettering blir derfor omfavnet også fra uventet hold – Verdensbanken har skamrost erfaringene fra Porto Alegre. Så kan en selvsagt tenke at direkte demokrati står like dårlig til traust norsk kommuneforvaltning som samba til nordmenns hofter. Men salsakurs ble landeplage, så hvorfor ikke deltakende budsjettering? Faktisk er jo Norge uvanlig godt utstyrt med aktiv grasrot, og nettopp nære spørsmål om eget miljø og hjemsted er svært ofte utgangspunktet for politisk engasjement. For venstresiden bør troen på folks egen evne til å ta makt være et adelsmerke, derfor bør røde kommuner kaste seg over denne muligheten. Noen som føler seg kallet? Her trengs flere enkle populister.