Graffitikriger er et felles trekk ved moderne storbyer. Den internasjonale utbredelsen av slike kampanjer viser til en felles, mørk understrøm av motsetningsforhold, makt og avmakt i moderne storbyer. Byrådsleder Gerhardsens kampanje mot tagging i 1994 skiller seg fra de fleste slike kampanjer ved å være ekstra rå og ekstra stigmatiserende. Christin Aamodt har i et utmerket innlegg (Klassekampen 14. juli) vist at skillet mellom tags (Gerhardsens hærverk) og piecer (Gerhardsens urbane uttrykksform med spennende kvaliteter) er helt fremmed for graffitien. For graffitimalere har tags egne estetiske verdier, og de bruker mye tid på å utarbeide en finest mulig tag ut fra graffitiens egne estetiske koder. I graffitikrigene er det ikke den ulike smaken som er problemet, det er den selvrettferdige smaken; vi skal alle dele de samme estetiske kodene. I tillegg kommer at de som lager de urbane uttrykksformene med spennende kvaliteter må ha laget kanskje tusenvis av tags før de har opparbeidet seg dyktigheten som kreves for å lage de flotte piecene. Vil man ha piecer, må man tåle tagging uansett hvor stygt man personlig synes det er. Gerhardsen er ikke ansvarlig for hva alle må ha ment og sagt. Men han er ansvarlig for sin egen kampanje og de virkemidler som der ble brukt. Et av kampanjeelementene var filmen «Game Over». Filmen var en hardbarka voldsfilm. Den skal forestille et dataspill. To ungdommer kommer gående. 100 poeng blinker på skjermen i det ungdommene drar til to lyskupler med et balltre. 300 poeng blinker når ungdommene banker opp en eldre dame. En mann på en stige slås ned. Ungdommenes ville ferd fortsetter, – mens de hele tiden tagger. Filmen inneholdt så mye vold at Sverdrup A. Dahl nektet å vise den som reklame på kino! Hvis de skulle følge vanlige regler for filmsensur, ville filmen fått tiårs grense. I stedet måtte Byrådet kjøre den som kommunal forfilm i to uker. Koblingen mellom vold og graffiti var imidlertid vanskelig å forsvare. Taggekampanjen i 1994 ble frontet av Gerhardsens barnebyråd Gro Balas. Aftenposten hadde et større, kritisk vinklet intervju med barnebyråden under overskriften «Mot skriften på veggen». Her får vi vite at koplingen mellom graffiti og vold ikke skyldes at det er en slik sammenheng, men at en slik sammenheng skal forebygges! «(Balas): Nye undersøkelser viser at utrygghet og angst er det største leveproblemet i Oslo. (Aftenposten): Men det skyldes da ikke 12-15-åringers adferd? (Balas): Nei, men den aldersgruppe er så viktig å nå fordi vi kan drive forebyggende arbeid blant dem.» (Aftenposten 13. mars,1994). Hip hop er den ungdomskultur i etterkrigstiden i Vesten som, ved siden av hippienes make love not war, mest uttalt hviler på et ideologisk grunnlag om å bekjempe vold. Likevel er det maktpåliggende å stigmatisere graffitiungdom som voldsmenn: «Det går ikke an å være likegyldig etter denne filmen. Vi bruker sterke virkemidler for å nå frem, få oppmerksomhet og engasjement. Alle må medvirke til at dette skal ta slutt,» sier byrådsleder Rune Gerhardsen til Aftenposten. (Aftenposten 11. mars 1994).Taggerhuekampanjen hadde blant annet store plakater av en ung mann der hjernen er fjernet og erstattet med en enkelt kule av samme type som finnes inni spraybokser. Sammenhengen mellom hjernedød og graffitiungdom fremgår av plakatens tekst: «TAGGERHUE. En grunn må det jo være til at noen fortsatt går rundt og griser til byen vår. Kampen mot hærverket fortsetter.»Barnebyråden forklarer hensikten med kampanjen slik: «Vår nye vinkling er å latterliggjøre tilgrisningen, jeg tror at den harde kjernen som fremdeles driver med tagging oppfattes som idioter av stadig flere av de øvrige ungdommene.» (Aftenposten 9. september 1994). I internasjonal sammenheng fremstår taggerhuekampanjen i en særklasse av stigmapåføring; graffitiungdom skal oppfattes som hjerneløse idioter. Hva med lovlige vegger under Gerhardsens korstog? Under kampanjens første trinn i mars 1994 bragte Aftenposten en reportasje fra Berlin. Tidligere hadde Berlin verdens lengste og mest berømte graffitimur, Muren selv. I Berlin rådet et ambivalent forhold til graffiti. Delvis ble den forsøkt bekjempet, delvis ble den gitt spillerom, blant annet i «Spray City». «Spray City» var et svært, gammelt murhus der graffitiungdom fikk utfolde seg med tags og piecer om hverandre, slik det er i graffitien. De laget også egen utstilling med egen utstillingskatalog.