Alfred Hitchcock visste hvordan han skulle skremme publikum inn i kinosalen. Men det var lenge siden det. Jeg tviler på at vi trenger en ny Alfred Hitchcock i år. Mora til Norman Bates sa angivelig: «No! I will not hide in the fruit cellar! Ha! You think I'm fruity, huh? I'm staying right here. This is my room and noone will drag me out of it, least of all my big, bold son!» Da svarte Norman Bates, genialt spilt av Anthony Perkins: «They'll come now, mother! He came after the girl and now someone will come after him. Please mother, it's just for a few days, just for a few days so they won't find you!»Jeg har egentlig ikke lyst til å oversette denne dialogen til norsk på denne begrensede plassen. Den amerikansk-engelske originalen er uovertruffen. Det er svaret til «psykopaten» som forteller alt. «Nå kommer de, mor! Han forfulgte jenta og nå vil noen følge etter ham. Vær snill mor. Det handler bare om et par dager, bare noen få dager så de ikke finner deg!»Teksten verken bekrefter eller avkrefter våre forestillinger om psykopaten, mens den mer enn antyder at noen av oss ikke alltid er helt rasjonelle i resonnementene våre, og at den logiske bristen i det vi sier noen ganger skjer så hurtig at det blir vanskelig å følge med i svingene. Dessuten er det ikke sikkert at tittelen på Hitchcocks kanskje største thriller hentyder til forekomsten av såkalte psykopater. Ser man filmen for ørtende gang – noe de fleste burde gjøre – kan det hende at en og annen av oss gjenkjenner en nabo eller seg sjøl, i forståelse av at psykisk lidelse er noe som kan ramme hvem som helst. Og alle som kjenner filmen veit at ett poeng er at mora er dau, og at stemmen og ordene hennes bare eksisterer inni huet på Norman Bates.