Du kan bla til neste sideBla med piltastene

IMFs sanne ansikt

Tom Erik Støwer

Tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Halle Jørn Hanssen, vil gjerne at vi skal ta Tony Blair og hans finansminister, Gordon Brown, «på skikkelig alvor» (Klassekampen 11. juli). Hvorfor? Tilsynelatende fordi Brown er litt flinkere enn Per Kristian Foss, og den britiske utviklingsministeren Hillary Benn litt flinkere enn Hilde Frafjord Johnsen, til å ha møter med de store organisasjonene og til å opprette meningsløse kommisjoner med formål å «diskutere» hvordan forholdene i Afrika kan bedres. Samtidig «diskuteres» det blant G8-lederne hvor mye av den såkalte gjelda som skal slettes. Du overrasker meg Halle Jørn Hanssen. Er ikke du også klar over at termen «u-landsgjeld» kun er et propagandabegrep? Hvis jeg låner deg penger vel vitende om at lånet er veldig risikabelt, og derfor krever veldig høy rente, så kan jeg tjene veldig mye penger på det lånet. På det tidspunktet du ikke lenger er i stand til å betale meg tilbake, hvem sitt problem er det da? Ifølge kapitalistiske prinsipper er det mitt problem; jeg lånte deg penger på risikabelt grunnlag og tjente masse penger på det, men hvis det nå snur til et dårlig låneforhold, vel det er da mitt problem. Jeg tok risikoen, og jeg må betale for det. Synd at de mektige mennesker i Vesten ikke tror på noe som har med kapitalisme å gjøre. Bankene vil helst ikke ta risikoen selv.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

God og dårlig feminisme

Ragnar Næss

Debatten om feminismen har i de siste innleggene i Klassekampen dreiet seg om vitenskapsteoretiske problemstillinger. Det er et spørsmål om ikke dette er en avsporing. Når kjønn fungerer i dagliglivet, i politikken og i media er det stort sett via enklere forestillinger. Det er disse som har realitet i våre konkrete liv. En av disse er forestillingen om at kvinner rett og slett moralsk sett er bedre enn menn. Det er slike påstander – oftest implisitte – som gir temaet sin allmennmenneskelige og politiske tyngde. Hvorfor er det slik? Og hva skal man svare feminister som reelt sett mener noe slikt selv om det ikke er politisk korrekt å si det rett ut? Noen historiske perspektiver kan kanskje gi svar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Hyggens blindvei

Torkil Hvidsten

En stor takk til Linn Stalsberg for at hun her i avisen 23. juli avslører den kulørte presses hemmelige mål om å «sementere sentrale punkt i dagens samfunn.» Stalsbergs research viser at de så uskyldig utseende ukebladene inneholder artikler om vederstyggeligheter som «friluftsliv, strikkegensere og nødhjelpsarbeid». Med Gud mellom linjene. Ikke rart Revolusjonen aldri kommer når «våre argeste motstandere» (altså konsumenter av ukeblader, også kjent som Folket eller Arbeiderklassen) synker lenger og lenger ned i godstolene med kosen sin. Selv Stalsberg kjente et stikk av nostalgi i løpet av sin research. Men Stalsberg sto tappert imot! For det koster å være radikal! Man skal forakte ting som oppleves som koselig! Man må smertefullt tråkke i egne minner og skape en ny form for hygge! Kanskje Stalsberg kommende lørdag kan gi oss noen gode tips til hva denne nye formen for hygge kan innebære? Arbeidersangkvelder, kanskje? Høytlesning av studiesirkler? Løpeseddelproduksjon? Det viktigste er å være imot. Over alt! Alltid! Mot urett. Mot hygge. Mot de elendige likeglade massene som så blindt lar seg lure av tre sider kongestoff og et kryssord. Som synes «friluftsliv, strikkegensere og nødhjelpsarbeid» er viktigere enn Saken. Takk Marx for at vi radikale finnes og er rede til å lede folket vekk fra hyggens blindvei og inn på smerten og forsakelsens smale sti.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn