Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Politikkens problem

I den siste tiden har det gått en intens debatt i Klassekampen om forholdet mellom feministisk politikk og forskning. Jeg ble selv intervjuet i Klassekampen 14. juli, og i det intervjuet sa jeg blant annet at jeg synes det er problematisk at prostitusjonsforskning er et politisert felt og at forskere starter med det utgangspunktet at prostitusjon er seksualisert vold når de går i gang med en undersøkelse av fenomenet. Jeg vil gjerne få presisere hva ved båndet mellom prostitusjonspolitikk og prostitusjonsforskning som er problemet. Som de fleste erklærte feminister og kvinneforskere kan jeg ikke forestille meg en forskning som ikke er tett forbundet med politikk på ulike måter. Samfunnsforskere generelt går på jobben fordi de mener at det de finner ut kan gjøre verden bedre. Kvinneforskere har tradisjonelt hatt et enda tettere bånd til aktivisme enn de fleste andre forskere. Feministiske forskere som forsker på prostitusjon er intet unntak; de fleste, inkludert meg selv, starter ut fra et engasjement for prostituertes situasjon. Jeg mener ikke at det er et problem at folk som på ulike måter produserer kunnskap om prostitusjon gjør det ut fra et engasjement for prostituerte eller ut fra et politisk ønske om å få slutt på prostitusjon. Problemet er ikke engasjementet og politikken i seg selv, men at dette preger forskningen som blir utført. Prostitusjonsforskning har vært en særlig politisert form for forskning, både i Norge og internasjonalt. Hvilke konsekvenser dette har for kunnskapen som produseres drøftes sjelden. I tillegg til at politikk preger forskning uten at dette diskuteres, bedømmer man annen forskning på feltet mer ut fra politisk retning enn vitenskapelig granskning. Man blander derfor lett sammen politisk og faglig uenighet. Problemet på akkurat dette feltet er ikke at det oppstår det Stein Bråten kaller modellmakt eller det andre kaller hegemoniske forståelser. Problemet er at det eksisterer parallelle kunnskapsregimer med aktører som leser den andre «sidens» tekster for å kritisere, ikke for å lære. Tidligere i debatten har det blitt lagt vekt på at man bør komme med eksempler når man fremfører kritikk for ikke å mistenkeliggjøre hele feltet. Så la meg ta et nylig eksempel. I 2004 kom rapporten «Sexkjøp i Sverige og Nederland: reguleringer og erfaringer» fra en arbeidsgruppe nedsatt av Justis- og politidepartementet for å vurdere alternativer til den norske håndteringen av prostitusjon. Berit Schei, professor i kvinnemedisin, deltok i arbeidsgruppen, men tok dissens. I sin mindretallsuttalelse skriver hun følgende om grunnen til at hun ikke slutter seg til flertallets konklusjoner om situasjonen i Nederland: «Arbeidsgruppens besøk var organisert av en organisasjon som i mange år har arbeidet for å legalisere prostitusjon i Nederland (Mr. Graaf foundation). Dette har i hvert fall gitt begrensninger når det gjelder mine muligheter til en balansert framstilling av hvordan den nederlandske lovgivningen virker inn på forebygging av skadevirkningene av prostitusjon». Hun stoler altså ikke helt på Mr. Graaf foundation fordi de har jobbet politisk på feltet. Her er jeg enig med Schei; man skal spørre seg hvor informasjon kommer fra og hvilke grunner det kan være til at denne informasjonen er skjev. Men samme Schei stiller ikke dette spørsmålet ved kunnskapen de fikk da de besøkte Sverige. Det besøket ble lagt opp av Gunilla Ekberg, sist sett i dokumentaren Könskriget mens hun truet Evin Rubar med at hun ikke kunne regne med å få hjelp på et krisesenter fordi hun har sveket. I arbeidsgruppens rapport slås det fast: «Ekberg er meget sentral i det offisielle Sveriges syn på kriminalisering av sexkjøp». Mistenkte ikke Schei at en av de mest sentrale personene i den svenske prostitusjonspolitikken og blant dem som jobber aktivt for at den også skal eksporteres til andre europeiske land silte og styrte informasjon? Er kunnskap bare politisk når det kommer fra meningsmotstandere? Her er kjernen av problemet rundt båndet mellom politikk og forskning: den står ikke nødvendigvis i veien for kritisk forskning, men den styrer den kritiske evnen i spesielle retninger. I forhold til arbeidsgruppens besøk til Sverige og Nederland var situasjonen ganske lik i begge landene, besøkene ble organisert av regjeringenes spesiallovgivere på prostitusjons- og menneskehandelsfeltet og de samme rådgiverne har også aktivt forsøkt å forme Europas prostitusjonspolitikk. Schei anerkjente likevel ikke den svenske styringen som problematisk, bare den nederlandske. Schei deltok i en utredning, ikke et forskningsprosjekt, likevel vil jeg trekke fram dette som eksempel fordi hun er en viktig kvinneforsker og burde forventes å ta med seg sin kritiske sans inn i utredningsoppgaver.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen