Min kronikk «Den store utrenskningen» (Klassekampen tirsdag 5. juli) har vakt vrede i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (Rio). Rio-leder Jon Storaas finner kronikken «virkelighetsfjern» og reagerer negativt i ett debattinnlegg «Fjernt om stoff» (Klassekampen 11. juli). Rio-lederen angriper ikke bare synspunkter som jeg hevder i kronikken, men bruker meg også som adressat i sin kritikk av offentlig rusomsorg, forhold som jeg ikke har uttalt meg om. Dessuten gir Storaas inntrykk av å være kjent med min behandling av rusavhengige, sammenlign karakteristikken «stakkarsliggjører». Det er en fornærmelse mot mine pasienter å hevde at de lar seg behandle stakkarslig, for øvrig kan jeg svare for meg selv. Jeg tviler på at Rios leder har dekning for karakteristikken. Han er tydeligvis ukjent med behandlingsresultatet som for lengst er publisert i lett tilgjengelig faglitteratur (Tidsskriftet Den norske lægeforening nr.12, 2002;122:1202-4). Siden det er min fremstilling av «rusavhengighet» og «behandling av misbrukere» som danner utgangspunktet for vår diskusjon, tillater jeg meg å rydde litt i begrepene. Det er et problem at Storaas favner langt videre enn hva kronikken innbyr til. Systemkritikk er en hovedingrediens i Rio-lederens debattinnlegg. Siden jeg aldri har vært premissleverandør for offentlig rusomsorg, legger jeg detaljert analyse av systemfeil til side i vår diskusjon etter å ha konstatert at Storaas støtter mine egne meninger med hensyn til forfeilet veivalg og klønet gjennomføring av legemiddelassistert rehabilitering (Lar). Det er imidlertid flere forhold som må settes på plass. Jeg har ikke brukt betegnelsen «eksperiment» om Lar. Ordet forekommer riktignok i en overskrift/ingress, men ikke i min tekst der jeg har foretrukket betegnelsene «behandlingsmonopol» og «metode». Jeg har merket meg at Storaas er enig i at metadonbehandling i henhold til Lar er skrøpelig utført, spesielt at «noen» tror at oppfølgingssystemene fungerer utmerket. Jeg vil helst ikke tro at «noen» henspiller på meg. Jeg vet bedre etter å ha sittet i flere ansvarsgrupper over tid og opplever stadig at tilbudet er inadekvat. Ifølge Rios leder er også «noen» naive nok til å tro at metadonbrukere over hele landet «blir kasta ut av programmet for et enkelt regelbrudd». Jeg kan ikke svare for hele landet, men jeg kan svare for meg selv og mine egne pasienter. Jeg har i arkiv skriftlig dokumentasjon på at slikt har hendt og hender og er derfor nødt til å korrigere Storaas. Rio-lederen er i beste fall ufullstendig orientert om hva som foregår, han vil stå seg på å holde seg til fakta som han kan bevise.