Sommer. Det flipper og flopper i sandaler, uteserveringene tar over fortauene, kirsebærspising på tepper i parken, kanadagås-skit på badeplassen, folk griller med bare sommerben i lyse sommerkvelder. Men skal vi tro medieskriveriene, har sommermånedene også sine skyggesider. Flere ganger i uka hører vi om hvor mange voldtekter som er begått, i sankthanshelga, på en musikkfestival, på en campingplass eller i parken. Avisene har store oppslag med grafikk og kart over stedene der voldtektsmannen har slått til, de farligste områdene innringet i rødt. Overskriften kan være «Her skjer de fleste voldtektene – disse stedene bør du unngå». Avisenes vanlige raffe tips for hvordan man skal komme seg inn i badedrakten fra i fjor er borte, nå leser vi politiets instruksjoner for hvordan kvinner skal unngå å bli voldtatt. Gå aldri alene, unngå busker og kratt, korte skjørt eller bare skuldre er fy-fy, og drikk for all del ikke for mye. Varme, fritid og lange kvelder blir framstilt som en trussel mot jenter. Ubehagelig nok er likheten påfallende mellom politiets tips om å sørge for å ha selskap og unngå lette sommerkjoler og resonnementene fra svenske domstoler. I løpet av de siste årene har ulike rettsinstanser ved flere tilfeller frifunnet menn som har foregrepet seg seksuelt mot jenter, med argumenter som «hun danset utfordrende og var utfordrende kledd». Skylden for overgrepet flyttes elegant fra overgriperen til offeret. Når myten om kvinnens ansvar for menns seksualitet blir presentert som gode råd i svenske medier, klør det i fingrene etter å brenne avisa sammen med grillkullet. Avisartiklene ser nemlig bort fra det faktum at bare en liten del av volden mot kvinner begås av en for kvinnen ukjent gjerningsmann. De farligste stedene for kvinner er ikke mørke parker, men derimot kvinnenes egne hjem, eller fester der deres egen mann, kjæreste, kompis eller nære slektning er til stede. Konsekvensene av den feilaktige framstillingen er at kvinner gjør det mediene ber dem om: De lager strategier for å unngå potensielt farlige situasjoner – som veien hjem fra nattbussen eller treningsrunden i skumringen. Vi tar taxi om vi har råd til det, bevæpner oss med pepper- eller hårspray, har mobiltelefonen klar med nødnummeret ferdig inntastet eller nøkkelknippet i hånda. De varme sommerkveldene preges av det vi mener vil kalle «hverdagsredselen». En redsel som er så allment akseptert at vi automatisk velger en lengre – men bedre opplyst – rute hjem, eller holder trygg avstand til buskene langs veien. I det såkalt likestilte Sverige er halve befolkningen så vant til risikokalkyler av vi knapt tenker over det. I det offentlige rom mottas vi som om vi var gjester på besøk i stedet for med følelsen av at «her har vi anledning til å utfolde oss på lik linje med andre». Når kvinner kalkulerer og lærer seg å gå omveier, venner vi oss samtidig til å underordne oss. Når vi tenker: «Jeg har jo egentlig ikke så lyst til å gå på den festen, jeg gidder ikke gi meg i vei nå», ja, da begrenses vår livsutfoldelse under dekke av at vi var valgt å sette egne grenser. Hverdagsredselen er ikke et uttrykk for at kvinner er reddere og mer følsomme enn menn. Vår redsel er rasjonell, basert på vissheten om at hvis det skjer oss noe, kan vi selv få skylda for overgrepet. Men redselen er også tillært. Hvem husker ikke barndommens advarsler om «styggemennene» som lokket med godteri, eller tenårenes formaninger om at vi aldri måtte gå hjem alene? De skumle voldtektsmennene i parken er det samme da som nå. Ikke den samme mannen vi kanskje synes er søt, flørter med, stoler på eller elsker. Og vi lærte bare å passe oss, ikke å forsvare oss. Den offentlige debatten om voldtekt har ikke klart å skape en motvekt til hverdagsredselen. Vi vil ikke lese om mannsgrupper som følger kvinner hjem på kveldstid eller lese flere hysteriske overskrifter der kvinner blir frarådet å leve et normalt liv: Da vil vi heller lese om kvinner som på egen hånd lykkes å avverge voldtektsforsøk – fordi de forvarer seg ved å skrike eller slå. I stedet for anbefalinger om at kvinner må være måteholdne med alkohol, vil vi høre tilsvarende krav til menn som voldtar. Og hvorfor henter ingen fram hagesaksa, hvis problemet skjuler seg i mørke parkbusker?