Årets stortingsvalg vil ikke gi landet en regjering som vi etter fire nye år vil kunne oppsummere som en som brøyt med en økt tilpasning til en markedsliberalistisk politikk underlagt imperialistiske ønsker. Politikken vil i all hovedsak bli den samme enten statsministeren vil hete Bondevik, Solberg, Hagen eller Stoltenberg. Forskjellen dreier seg ikke om retning, bare om ulikt tempo og taktikk for den samme politikken. Regjeringsalternativet «rødgrønt» mellom Ap, SV og Sp er verken rødt eller grønt. Det er et bedrag i strid med all virkelighet at vi står overfor «en ny kurs» eller «et nytt flertall» med dette alternativet. Opposisjonelle som hevder dette, gjør seg til et offer for et selvbedrag. Allerede på begynnelsen av 1960-tallet dokumenterte SFs ukeavis Orientering (nåværende Ny Tid) at i alle vesentlige utenrikspolitiske og tunge innenrikspolitiske saker som økonomi, så stod Arbeiderpartiet sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene. Klassekampen har også dokumentert hvor ofte på 1990-tallet Ap stemte sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene i slike viktige saker. Den aktuelle «rødgrønne» statsministerkandidaten Jens Stoltenbergs nære politiske historie viser hvor feilaktig påstanden om «et nytt flertall» er. Han har innad i partiet kjempet gjennom en privatisering av Statoil, og med det delt ut det norske folkets felleseiendom til Norges og verdens rikeste. Slik han og partiet hans dels har gått i spissen for, dels bidratt til, til å frata folket fellesverdiene opparbeidet i Televerket, Posten, NSB, elektrisitetsverkene og sjukehusa. Fellesverdiene er fjernet fra politisk og demokratisk kontroll. Om framgangsmåten er ulik; resultatet er det samme som for det russiske og de andre folkene i den tidligere Sovjetunionen som har blitt fratatt sine fellesverdier.