Politisk antikvert, etisk uforsvarlig økonomisk analfabetisme. Slik oppsummerer den nylig avleverte rapporten fra «The Commission for Africa» den vestlige verdens handelsproteksjonisme. Og bringer videre den klassiske, men effektive illustrasjonen av forholdet mellom nord og sør som ligger i at hver ku i Europa mottar dobbelt så mye i subsidier som et menneske i Afrika har i inntekt (to versus én dollar i gjennomsnitt per dag). Det er dette globale misforholdet som nå også slår inn og skaper strid innad i EU, der England i disse dager nekter å betale mer til klodens minst takknemlige trygdemottakere, nemlig de franske storbøndene. Tony Blair er kanskje ikke den mest populære lederen for Europas venstreside i disse dager, men i spørsmålet om utvikling er han iallfall konsekvent, og parallelt med at han jobber for å få G8-landene til å bygge ned sine handelsbarrierer, har han nå også innledet en kamp mot EUs anakronistiske Common Agricultural Policy (Cap) program, som sluker 40 prosent av EUs budsjett og undergraver livsgrunnlaget for småbønder i utviklingsland. Dette er en kamp som venstresiden i Norge også bør følge nøye med i, og da spesielt de såkalt rødgrønne alliansekameratene. Det store spørsmålet som lurer i bakgrunnen her er hvor mye det røde og det grønne egentlig har til felles. Kaffeslabberaset fra Stortorvets Gjestgiveri har åpenbart gravd til bunnen av den historiske bøtten når de trekker opp kriseforliket fra 1935 som et argument for et rødgrønt regjerningsalternativ til høsten. Finner Stein Ørnhøi og co sultende bønder, en primærnæring i bunnløs gjeldskrise eller arbeidsledige industriarbeidere i hopetall i Norge anno 2005? I så fall kunne det vært interessant å få vite hvordan de vil beskrive situasjonen for produsentene i den tredje verden, som i overveldende grad fortsatt jobber i primærnæringene. (I Europa står landbruket for tre prosent av bruttonasjonalproduktet, i flere afrikanske land står det for 90 prosent av de nasjonale økonomiene.) Det er disse bøndene som trenger et kriseforlik i dagens verden, og om de ikke får det, må et sant solidarisk alternativ jobbe for at den vestlige verden iallfall ikke underminerer deres livsgrunnlag ved å subsidiere egne primærnæringer i den grad at produsentene fra den tredje verden ikke bare forhindres adgang til vestlige markeder, men også utkonkurreres på egne.